Dagens bok

Komplisert litteratur for en ukyndig udi genetikken, men en spennende innføring i en vitenskap som arbeider med puslespillbiter som er nedfelt i oss alle. (Det kommer mer)

Spor i Honduras II

Jeg er egentlig i Tegucigalpa, Honduras for å grave fram informasjon om Gustav Strømsvik. Jeg visste at han var kjent her før jeg kom, men at proposjonene var slik jeg nå opplever gir perspektiver. Henting på flyplassen og møte med sjefen for arkeologiavdelingen her er kanskje ikke så uventet når en har vært i kontakt med institusjonen som skal beøkes. Noe annet blir det når TV kommer og det trommes sammen til offentlig forelesning på Antigua Casa Presidencial. Jeg har sett på salen, og den er gedigen. Plakater er trykket og hengt opp på universitetet.

Nye dokumenter har dukket opp siden jeg kom, en del av dem er sentrale. Det er interessant å beskue håndskrevne originaler som jeg visst hadde eksistert, men var usikker på om eksiterte fortsatt. I tillegg er det kommet til enda en tråd som leder til Genova og arkivet til den pavelige utsending i Honduras på 1940-tallet.

Spor i Honduras I

Det er ni år siden jeg var i Tegucigalpa sist. Det skjedde tre uker etter at orkanen Mitch hadde herjet Sentral-Amerika. Skadene her var enorme. Sentrum av byen var preget av flom. Trær og rester av hus hadde samlet seg rundt brukarene og dannet demninger. Vannet stod langt innover land. Noen av bruene var stengt for trafikk. Markedet var imidlertid i gang. Gata på den andre sida av den stengte brua trengtes ikke til trafikk, dermed var areal frigjort og folk kunne gå for å få tak i det viktigste de trengte.

Nå er elva skrumpet inn til en liten bekk, en grusbane finnes der det var et digert vannspeil. Livet har tatt tak igjen. Alle refererer til Mitch når nære hendelser skal tidfestes. Tidsreisen jeg trodde jeg skulle oppleve, ble dermed en annen enn hva jeg forvewntet. Jeg klarer ikke å lokalisere spor etter Mitch. Noe skyldes nok min hukommelse, men det meste må tilskrives innsatsen for å få byen i gang igjen. Jeg vet ikke hvem som har bidratt mest, internasjonale organisasjoner eller nasjonale myndigheter. Uansett er det folk flest som har fått landet på fote igjen.

Dagens bok - "Røsten"

Islendingen Arnaldur Indriðason er krimforfatter. Hovedpersonen hans er politimannen Erlendur Sveinsson. "Røsten" er den tredje boka jeg har lest. I motsetning til de andre to, "Myren" og "Gravstille" er noe forskjellige fra denne idet vær og topogafi på Island spiller en mer framtredende rolle. Jeg sitter fremdeles igjen med et inntrykk av et regnvått og forblåst landskap.

Noen dager før jul blir en knivstukket nisse funnet i et kjellerrom på et hotell i Reykjavik. Mannen viser seg å være en tidligere barnestjerne. Politiet arbeider etter flere hypoteser, og romanen ruller opp en egenartet oppvekst. Parallelt med utviklingen i denne historien får leseren del i etterforskningen av en barnemishandlingssak. Bak det hele ligger Erlendurs tanker om oppbruddet fra familien som skjedde for 25 år siden. Hans datter er fremdeles en del av hans liv, men relasjonen er ikke rosenrød. Beskrivelsene av de to gir innblikk i skyggesider ved det islandske samfunnet.

Som barn kom Erlendur og broren ut for en snøstorm i fjellet, broren omkom og ble aldri funnet. Dette har preget Erlendur dypt, og de refleksjonene rundt dette som en finner i de ulike bøkene kunne vært tema for en egen roman.

En ny bok er nettopp oversatt til norsk - "Vannet". Så snart den foreligger som paperback blir den nye timer med Erlendur.

Med is til ekvator

I januar 1959 ble en tretonns isblokk hentet fra Svartisen. Den lagt på lasteplanet til en Scania Vabis. Deretter fulgte 1000 km på riksvei 50 til Oslo, men turen var ikke slutt før bilen nådde ekvator en måned etter avreise. Bakgrunnen var en utfordring fra Radio Luxemburg som tilbød seg å betale en høy sum for hver kilo som kom fram. Mange ønsket å forsøke dette, men det ble Glava som fikk i stand en ekspedisjon. Turen ble beskrevet i boka med den noe spesielle tittelen "Hoa Hoa Sahara". Det ble også laget film, og Glava har vært lur nok til å legge filmen ut på nettet. Se den!

Legen og økonomen

Jeg møtte en afghaner i dag. For mange år siden forlot han sitt hjemland og kom til Norge. Bak seg hadde han mange års praksis som kirurg. Normalt skulle dette være en kompetanse som det norske samfunn ville sette pris på. I tillegg var alle kostnader knyttet til utdannelse og praksis betalt av andre. Han lærte seg norsk, praktiserte sitt yrke, men til klarte ikke ikke den endelige språkprøven som skulle gi plass på kurset som ville sertifisere ham som lege.

Hva skulle han gjøre? Sitte hjemme med hendene i fanget? Han likte å treffe folk. Dermed ble han drosjesjåfør. Tidligere gjennomførte han operasjoner og kunne lede et livreddende ekspertteam. Nå sørger han for at folk kommer trygt fra A til B.

Sonja tok nettopp taxi i en by på Vestlandet. Sjåføren var en humørfylt afrikaner. Etter hvert ble det avklart at han var fra Ghana. Sjåføren var økonom, utdannet ved NTNU. Etter endt utdannelse hadde han søkt på jobb etter jobb søknad - søknadene kom i retur.

Hva skulle han gjøre? Sitte hjemme med hendene i fanget? Han likte å treffe folk. Dermed ble han drosjesjåfør. Han kunne arbeidet i privat eller offentlig virksomhet, kanskje fått utnyttet sine bånd til Ghana? Nå sørger han for at folk kommer trygt fra A til B.

I forrige uke fikk jeg besøk av en pakistansk lege som har nettopp begynt på norskkurs. Første del av sjåførutdanningen?

Dagens bok: "Nordfronten"

Takk og pris for jula, for da får man julegaver. Et av ønskene i fjor var Asbjørn Jaklins "Nordfronten" (Gyldendal 2006). Forfatterens utgangspunkt er Hitlers militære prioritering av nordområdene. Forfatteren tar for seg de store linjene samtidig som grundige kildesøk bringer leserne til enkeltpersoners erfaringer. Framstillingen er levende og detaljert. "Denne boka burde vært skrevet for mange år siden" sier forfatteren i sitt etterord. Jaklin skal ha honnør for å ha gjort det. En god del av stoffet er kjent fra andre kilder mens noe blir offentliggjort for første gang. Boka er altså produkt av den første sammenstillingen av kildestoff. For lesere som ønsker mer stoff kan en bruke den fyldige litteraturlisten som guide.

På en sykkeltur fra Kirkenes til Murmansk fikk jeg oppleve området hvor deler av de dramatiske hendelsene fant sted. Russere og tyskere lå i fastfrosne posisjoner her fra 1841 til 1944. Langs veien mot Murmansk står det fremdeles skilt som advarer forbipasserende om farene ved å begi seg ut i terrenget. Ikke alle følger oppfordringene.

Dagens bok: "Hva er innvandring?"

"Jag förvandlades från att vara vit medelklassindivid med intellektuella ambitioner till att tillhøra det lägsta skiktet i samhället, de kroppsarbetandes, och samtidig bli svartskalle. Från att ha varit huvud blev jag kropp, både i samhällets arbetsdelning och i den svenska mytologin."

Sitatet er hentet fra en brasiliansk flyktning som kom til Sverige og som ble offer for en omvendt klassereise. Dette er en av de få individuelle stemmene i Grete Brochmanns bok "Hva er innvandring?" (Universitetsforlaget 2006, 148 s).

Boka tar opp en rekke spørsmål: Skal grensene stenges eller være åpne? Hvem skal slippe inn i Norge? Er innvandrerne en ressurs eller en belastning? Hvordan skal innvandringen reguleres? Integrering eller assimilering?

Boka er et informativt bidrag innvandringsdebatten. I tillegg til vekt på det samfunnsmessige og historiske perspektiv, trekker den fram individet, dvs. innvandreren. Noe av stoffet kunne kanskje ha vært drøftet i forhold til denne personens alter ego, utvandreren (som i det innledende sitatet).

Diskusjonen dreier seg ellers mest om norske og europeiske forhold. Erfaringen fra migrasjonsmål som Australia og USA er i liten grad trukket fram. Boka tar for seg årsaker til innvandring, konsekvenser for mottakerland og flerkulturelle problemstillinger som må håndteres av mottakerlandet, dvs myndigheter, politikere og individer.

Integreringsbegrepet er til en viss grad diskutert. jeg ville gjerne ha sett en nærmere drøfting av hvordan interessene til minoriteten vil stille krav til majoriteten. Problemstillinger knyttet til opprettholdelse av egen kultur og språk er ikke trukket fram. Dette er spørsmål som er i fokus i Norge i dag, og det hadde vært interessant å få en drøfting av dette. Når det er valgt bort, skyldes det kanskje bokas volum og format?

Med denne boka som referanse skulle det være mulig å diskutere innvandringsproblematikken andre perspektiver enn kun svart og hvitt.

Dagens bok - "Et hav av språk"

For å si det kort: For en språk- og reiseinteressert har det vært en sann glede å bruke tid på Åshild Næss/Atle Næss' Et hav av språk . To språkinteresserte, en forfatter og en lingvist, hhv far og datter drar til en av de ytterste øyene øst på Salomonøyene. Reiseskildingen er spennende nok, men det meste av det de erfarer knyttes opp til språklige spørsmål, enten i forhold til feltarbeidet som skal gjøres i forhold til språket äiwoo eller til beskrivelser av trekk ved verdens språk. Her omtales tallsystemer, farger, verb, adjektiv, pronomensystemer og mer. Og her er det mye "rart" som en knapt ville forvente eksisterte dersom utgangspunktet var kjennskap til europeiske språk. Det meste er pedagogisk forklart. Kanskje vil en leser uten språkvitenskapelig kunnskap gå fast under gjennomgangen av ergative verb? Uansett har leseren hatt det moro i lang tid før vedkommende nådde dit. Og det fortsetter etterpåå - men kanskje litt mer alvorlig. Språkdød er at av temaene som tas opp.

Leseren som tas med til et forventet sydhavsparadis mister fort illusjonene om et liv i sus og dus under palmene. En forstår at kontorlingvistikk er langt mer behagelig enn feltarbeid.

Om jeg savner noe? Kanskje litt mer om fonotaks? Men det er det eneste jeg kommer på nå.

Liksom

Adresseavisen 01.03.2007

Av barnemunn

"Barn har det med å si morsomme ting" heter det på "Snoopy's hundehus" på VG blogg. Morobøker basert på barns utsagn er blitt en liten industri, og mange har vel ikke kunnet unngå å dra på smilebåndet når vi har bladd gjennom slike bøker. I den grad disse bøkene ikke er basert på fri diktning, (tanken om noe slikt har slått meg mange ganger), vil jeg anta at utsagnene i overveiende grad reflekterer tanker som ikke er gjort i humoristisk øyemed. Formålet med bøkene ser likevel ut til å værte dirigert av å framstille barna som komedianter. "Barn sier jo så mye rart".

Det hender at sitater av barn presenteres under forelesninger eller konferanser. Da kan de skje at forsamlingen humrer over utsagnene. En kan undres på om hva som ville ha skjedd hvis opphavet til utsagnene var til stede. Ville man ha ledd ut barna som var til stede, eller ville man ha forholdt seg alvorlig. Hvorfor skal det være forskjell på behandling av voksne og barn i slik sammenheng?

Hvorfor ser det ut til å være en mangel for respekt for barn som informanter? Kan det være at man ser på dem som dumme miniatyrvoksne, at utsagnene deres reflekterer et forenklet tankesett og at de ikke kan tas alvorlig? Selvsagt kan det være slik at en replikk i klassen eller ved middagsbordet får klassen, læreren eller foreldrene til å le, men det er selvsagt ikke ikke slik at alle utsagn fra barn skal ses på som de kommer fra en standup-scene.

Når barn intervjues på "Først og sist" eller for å ta noe aktuelt, under programmene knyttet til VM på ski, forsøker barna seriøst å komme med vettige synspunkter. Framstillingen er naturlig nok preget av at fortellerne er barn, de er urolige, de nøler, blingser med ord, ler på uventede steder, tuller med hverandre, assosierer i uventede retninger, men likevel bringer de sine seriøse synspunkter til torgs. Er det da rett å presentere utsagnene i en sammenheng der det er forventet at tilhørere skal le av det som sies?

Hvordan kan vi lære å ta barnas utsagn på alvor?

Liksom

Tante Sofie var sint før helga, og hadde en liten utblåsning på Adresseavisens debattside 24.02.2007. Tanten hadde tatt trikken og i løpet av de fem minuttene hun tyvlyttet på to 17-åringer, hørte hun at de brukte ordet "liksom" 17 ganger. Ifølge tanten viser dette at ordet er en pestilens og en grandios kvise på språkets rumpe. Men er det nødvendig å bli så sint?

Det er nok ikke tilfeldig at tante Sofie ble sittende og lytte til to jenter. Ordet brukes i langt mindre grad blant gutter. Men vi vet mer enn som så. Ungdommens frekvente bruk av "liksom" er faktisk gammelt nytt. Allerede i 2003 forsvarte Ingrid Kristine Hasund sin doktorgradsavhandling der "liksom" var et av temaene. Fire år tidligere (10.12.1999) ble hun intervjuet i Dagbladet om dette. Det som følger nedenfor er basert på dette intervjuet.

"Bruk ordet kun i den sammenheng det hører hjemme", sier tante Sofie, men hun sier ikke hvor det er. La oss sjekke. Bokmålsordboka oppgir tre betydninger:

1. på samme måte som ("Hun kjente seg liksom i fengsel i blokkleiligheten")
2. på en måte ("Det kom liksom et rødskjær på himmelen før smellet")
3. late som om en gjør noe ("Vi gjorde det bare på liksom")

Riksmålsordboken har bare de to siste forklaringene.

Det nye er at "liksom" har fått flere betydninger. Hasund, som slår sammen formene "liksom" og "lissom", oppgir følgende:

4. "Liksom" signaliserer at den samtalepartneren som snakker er ferdig og vil overlate ordet til den andre: "... bla...bla...bla... og det synes jeg er litt kjipt, liksom". Dermed er det signalisert at ordet kan gå til den andre som så kan kommentere det som ble sagt.

5. "Liksom" kan markere at det en sier er et direkte sitat: "Og hun bare lissom ja, ja, det vil jeg også". Her er det en tredje person som har sagt at hun også vil gjøre noe, og dette fortelles videre.

6. "Liksom" angir at det som oppgis i ytringen kan være et omtrentlig overslag. Hvis tante Sofie høre at en av 17-åringene sa "Og da jeg hadde vært der liksom fem sekunder, så kom han", så betyr ikke det eksakt fem sekunder, men kanskje tre eller ti sekunder.

7. "Liksom" bidrar til å uttrykke en viss forsiktighet. Dersom en skal kommentere et forhold, men ikke ønsker å legge fram sin oppfatning på en bombastisk måte, kan den dempes ved hjelp av "liksom". "Gammel kjærlighet ruster lissom aldri" sier en av jentene Hasund observerte. Dette er et forsiktig råd til en venninne, hun vil ikke la sine synspunkter dominere. Dessuten vet hun, som er 17 år gammel, lite om hva som som skjer med gammel kjærlighet.

8. Debatten om "liksom" har pågått i mange år. De unge observerer at voksne ikke liker dette ordet. Noen blir til og med så provosert at de skriver i avisen om det. Her har de unge et enkelt virkemiddel når det skal markere avstand til foreldregenerasjonen.

Om noen år vil vi vite om de unge tar med seg dette språktrekket inn i voksen alder. I så fall vil også voksenspråket endres. De nye språklige funksjonene som kan utføres ved hjelp av "liksom" vil framstå som naturlige. Blant de unge vil et nytt språktrekk dukke opp, og en ny tante Sofie vil om noen år sitte på trikken og ergre seg over det, liksom.

Bare sprøyt?

Jeg sorterte en haug med avisutklipp forleden og kom over et fra Helgelands Blad av 7.-8. april 2006 der Arild Romarheim, førsteamanuensis ved Menighetsfakultet erklærer at Da Vinci-koden er sprøyt fra ende til annen. Den debatten har dabbet noe av, men synspunktet er likevel interessant, særlig når argumentene sammenstilles med trosbaserte sannheter som jomfrufødsel og oppstandelse fra de døde.

Det den ene tror, er sant; det den andre tror, er sprøyt. Dette paradokset lot Romarheim stå ukommentert. Spørsmålet er hvem som har definisjonsmakten og hvordan den er erobret. Browns bok gjør ikke krav på å bli tatt alvorlig, den andre boka, derimot .....

Det kan gjøres enkelt!

Dagens bok - "Britannicus"

Ved en tilfeldighet kom jeg over en ubrukt utgave av Jean Racines Britannicus, opprinnelig skrevet i 1669, oversatt til norsk av André Bjerke og utgitt på norsk i 1970.

I Racines palassintrige styrer keiser Nero mot mer makt. Han forsøker å forføre Junia. halvbroren Britannicus' kjæreste. Neros mor, Agrippina forsøker å hindre dette. Racine viser hvordan Nero forsøker å slippe fri fra sin dominerende mor samtidig som han blir mentalt mer ustabil. Sentrale elementer er misunnelse, konspirasjon svik og til slutt mord.

Teksten er bygd over enderim. Jeg vet ikke om Bjerke har arbeidet med skandinaviske eller tyske forelegg, men en lekmann som meg blir imponert over den tekstlige framstillingen.

Gamle og syke

"Når gamle og syke kommer på sykehus, havner de på gangen", ble det sagt i Dagsnytt 18 i dag. "Gamle og syke" kommer ikke på sykehus, det er det bare syke som gjør. Jeg tror faktisk ikke at de gamle har spesielle ønsker om å komme på sykehus. Det har derimot de syke.

Så lenge har det altså være messet om "gamle og syke" at en ikke kan nevne et av ordene uten å nevne et annet!

Den var god!

En kollega på besøk siterte en annen kollega som hadde sett Microsofts nye operativsystem Vista: "Det ser ut som OS X laget i Mexico". Altså mye kopiert fra Mac, og med farger som er litt sterke.

p-ordet

I Dagbladets lørdagsmagasin 10.02.2007 siteres Anne Lindmo og Helle Vaaglands mammamanifest. I stor skrift på farget bakgrunn lover de "å rydde mindre og pule mer."

p...ordet er løselig knyttet til tabu-klassen i mitt vokabular. Det lar seg bruke i vitser, sitater og metaspråklig sammenheng. For min del er bruksområdet avgrenset.

For en tid siden hadde Rema en reklame som vakte en del debatt. Den frimodige bruken av ordet var åpenbart et signal om at ordet er i ferd med å alminneliggjøres. Etter sigende skal ordet også forekomme i innledningsvis i siste boka om Pitbull-Terje. Det er en barnebok.

Synonymet, k-ordet, dukker også opp overalt. Også andre ord knyttet til dette livsområdet blir vanligere i dagspresse, radio og TV. Er vi i ferd med å miste en rekke tabuord?

Æææææææææææææ - æsj?

Finnes det en pariakaste blant bokstavene? Og hvordan forholder det seg blant språklydene? for å ta det siste først: Jeg mener at det finnes klare indikasjoner på at lyden /æ/ i visse sammenhenger er i ferd med å bli mindre stuerein. Det gjelder ikke i absolutt forstand. I visse omgivelser er den både påkrevd og passende, som i ordene "vært" og "lært". Lydens status er like høy i omgivelser der den er representert ved skrifttegnet "e" som i "her, ert". Uttale med /æ/ der skriftbildet har "e" skjer særdeles ofte når en "r" pluss en annen konsonant er plassert etter "e", jf. "verb, verd, vers, vert, vern".
Relasjonen mellom /e/ og /ær/ er omtalt i Karin Sveen bok Klassereise - et livshistorisk essay (Oktober 2000). Et lite kapittel kalt I hønsegården (s.188) er illustrerende:

"Den aller første språklige forskjell som jeg kan huske å ha lagt merke til, knytter seg til uttalen av pronomenet det. I mitt miljø uttaltes dette som dæ. Jeg var fem-seks år og fikk være med ei småbrukerkone og mate hønene hennes. Hun snakket klingende dialekt, men plutselig hørte jeg henne si de'. Jeg spekulerte veldig hvorfor hun gjorde det, men turde ikke spørre.
De' var de'! sa hun, og fra det ene øyeblikk til det andre sted dette anonyme ord fram fra språkets mørke og begynte å lyse. det var overalt og vippet og nippet og flakset omkring meg. Det gjorde meg klar over mitt eget språks brede æ'er, ssom nå lød både fælt og bæsjete.
Jeg tolket dene iørefallende forskjellen som et viktig tegn og begynte å gjette på hva det skulle bety. Den rene e''en lyste som ei fjærete sol over hele småbruket. Jeg fornemmet av en eller annen grunn at e'en var penere og finere enn æ'en."

Denne fortellingen er hentet fra dett indre Østlandet, nærmere bestemt Hamar. Jeg har gjort lignende observasjoner i min Helgelandsdialekt. Der sies det også dæ for "det", og der også svever den uttalte e'en i penere sfærer enn æ'en. "e" lukter av by mens "æ" har en eim av fjøs. I de tilfellene hvor /æ/ er et produkt av senkning /e/ > /æ/, er nok ikke produktet så godt akseptert. Former som "blækk" (jf "blekk"), "sætt" (jf "sett") og "ræst" (jf "rest") er markerte dialektale former som ikke gir konnotasjoner som moderne og kul, men heller distrikt og gammelmodig.

Et særtrekk ved midthelgelandsdialekten er behandlingen av hunkjønnsord. Svake hunkjønnsord, altså de som ender på vokal (ei bukse, ei bøtte), en der normalt på "-æ": "ei buksæ, ei bøttæ". E bestemt form entall får disse ordene "-o" som endelse: "bukso, bøtto". Sterke hunkjønnsord, altså de som ender på konsonant (sol, bok) får "-æ" i bestemt form: "solæ, bokæ". Her er æ-lyden utsatt. I mer nordlige varianter av nordnorsk finner en endelsen "-a" der midthelgelandsmålet har "-æ". Det heter "ei buksa - buksa" og "ei sol - sola". Dette trekket er i ferd med å bli introdusert på Midt-helgeland. Visegruppa Mannskapet, som er fra Sandnessjøen, har f.eks byttet ut "-æ" endelsene med "-a" på sin CD "Trollfjelldans".

En tredje indikasjon på at "æ" er upopulær som bokstav finner en dokumentert hos Statistisk sentalbyrå navneside der det under overskriften "Æ i navn er nesten ikke lenger i bruk" kan lese følgende:

Det brukes nesten ikke bokstaven æ i norske navn. Per 1. januar 2001 var det 76 kvinner med Kjærsti som første fornavn og like mange Hæge. Det var og noen Kjærlaug. Blant menn er Pær, Sæbjørn, Sæming, Sæmund og Kjærand de eneste som bæres av flere enn ti personer. Pær har flest med 50.

Er håpet ute for bokstaven og lyden?

Bokstaven: Den vil nok overleve i de posisjoner der rettskrivningen har tillatt den. Vi sier imidlertid at importord med æ-lyd ikke skifter bokstav. Det heter "band" ikke "bænd", "camping" ikke "kæmping".

Lyden: De rurale konnotasjonene vil nok ha negativ innvirkning. På den annen side kan det hende at utviklingen mot et nordnorsk regionalmål tar knekken på "e" 1.person entallsformen av personlige pronomen. I nordre deler av Nordland og nordover heter brukes "æ", det samme gjøres i Trøndelag. Den helgelandske e'en kan komme i klem her. Hvis dette skjer, vil det æ-lyden ha erobrert en posisjon som den neppe vil gi fra seg senere.

Norsk språk og grunnloven.

Grunnloven, er et "sett av bestemmelser som konstituerer et lands politiske system og regulerer særlig viktige sider ved dets funksjonsmåte" ifølge Store norske leksikon. En skulle forvente at språklige forhold ville bli regulert her. Det viser at grunnlovsteksten i en lang rekke land unnlater å omtale språklige forhold. Landets offisielle språk har sin status ut fra konstitusjonell sedvanerett.

Slik er det også i den norske grunnloven. § 1 fastslår at Norge er et "frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige" med en "arvelig monarkisk" regjeringsform. § 2 sier at den "evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion". Om det norske språks status står det ingenting.

Språk er riktignok omtalt i to paragrafer. I § 92 heter det at "[t]il Embeder i Staten maa alene udnævnes de norske Borgere, Mænd eller Kvinder, som tale Landets Sprog, samt

a.	enten ere fødte i Riget af Forældre, der da vare Statens Undersaatter;

b.	eller ere fødte i fremmede Lande af norske Forældre, som paa den Tid ikke vare en anden Stats Undersaatter;

c.	eller som herefter opholde sig i Riget i ti Aar;

d.	eller som af Storthinget vorde naturaliserede."

Kravet om språkferdigheter er ikke absolutt idet "[a]ndre [kan] beskikkes til Lærere ved Universitetet og de lærde Skoler, til Læger og til Konsuler paa fremmede Steder."

I perioden 191-86 hadde vi en danskfødt forbruker- og administrasjonsminister i Norge. Etter det jeg kan huske var hennes talte norsk preget av dansk aksent, men det må åpenbart ha vært innenfor det en kaller norsk. Det talte nok også til hennes fordel at hun var fra et naboland med et nærliggende språk. Jeg kan ikke huske at det var noen diskusjon om hennes muntlige språkføring sett i forhold til grunnlovens § 92.

Den andre paagrafen som omtaler språk, er § 110a der det heter: "Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv."

Et lignende utsagn kunne en kanskje forvente i forhold til norsk, men det eksisterer ikke.

Norsk har to offisielle språk. Norsk, med det formelt likestilte målformene bokmål og nynorsk, og nordsamisk somer lovfestet som likestilt offisielt språk med norsk i de nordnorske kommunene Kárášjohka-Karasjok, Guovdageaidnu-Kautokeino, Unjárga-Nesseby, Porsanger og Deatnu-Tana og Gáivuotna-Kåfjord.

Mangelen på lovfesting setter ikke Norge i noen særstilling. En rekke land har lignende praksis, f.eks. Sverige og USA. På den annen side sier den finske konstitusjonen av 2000 sier av finsk og svensk er nasjonalspråk i landet. Den sveitsiske konstitusjonens artikkel 4 sier at landet har fire nasjonalspråk: tysk, fransk, italiensk og romansch (retoromansk).

(I omtalen ovenfor er to begreper brukt: offisielt språk og nasjonalspråk. Jeg går ikke nærmere inn på de to begrepene her.)