Liksom

Tante Sofie var sint før helga, og hadde en liten utblåsning på Adresseavisens debattside 24.02.2007. Tanten hadde tatt trikken og i løpet av de fem minuttene hun tyvlyttet på to 17-åringer, hørte hun at de brukte ordet "liksom" 17 ganger. Ifølge tanten viser dette at ordet er en pestilens og en grandios kvise på språkets rumpe. Men er det nødvendig å bli så sint?

Det er nok ikke tilfeldig at tante Sofie ble sittende og lytte til to jenter. Ordet brukes i langt mindre grad blant gutter. Men vi vet mer enn som så. Ungdommens frekvente bruk av "liksom" er faktisk gammelt nytt. Allerede i 2003 forsvarte Ingrid Kristine Hasund sin doktorgradsavhandling der "liksom" var et av temaene. Fire år tidligere (10.12.1999) ble hun intervjuet i Dagbladet om dette. Det som følger nedenfor er basert på dette intervjuet.

"Bruk ordet kun i den sammenheng det hører hjemme", sier tante Sofie, men hun sier ikke hvor det er. La oss sjekke. Bokmålsordboka oppgir tre betydninger:

1. på samme måte som ("Hun kjente seg liksom i fengsel i blokkleiligheten")
2. på en måte ("Det kom liksom et rødskjær på himmelen før smellet")
3. late som om en gjør noe ("Vi gjorde det bare på liksom")

Riksmålsordboken har bare de to siste forklaringene.

Det nye er at "liksom" har fått flere betydninger. Hasund, som slår sammen formene "liksom" og "lissom", oppgir følgende:

4. "Liksom" signaliserer at den samtalepartneren som snakker er ferdig og vil overlate ordet til den andre: "... bla...bla...bla... og det synes jeg er litt kjipt, liksom". Dermed er det signalisert at ordet kan gå til den andre som så kan kommentere det som ble sagt.

5. "Liksom" kan markere at det en sier er et direkte sitat: "Og hun bare lissom ja, ja, det vil jeg også". Her er det en tredje person som har sagt at hun også vil gjøre noe, og dette fortelles videre.

6. "Liksom" angir at det som oppgis i ytringen kan være et omtrentlig overslag. Hvis tante Sofie høre at en av 17-åringene sa "Og da jeg hadde vært der liksom fem sekunder, så kom han", så betyr ikke det eksakt fem sekunder, men kanskje tre eller ti sekunder.

7. "Liksom" bidrar til å uttrykke en viss forsiktighet. Dersom en skal kommentere et forhold, men ikke ønsker å legge fram sin oppfatning på en bombastisk måte, kan den dempes ved hjelp av "liksom". "Gammel kjærlighet ruster lissom aldri" sier en av jentene Hasund observerte. Dette er et forsiktig råd til en venninne, hun vil ikke la sine synspunkter dominere. Dessuten vet hun, som er 17 år gammel, lite om hva som som skjer med gammel kjærlighet.

8. Debatten om "liksom" har pågått i mange år. De unge observerer at voksne ikke liker dette ordet. Noen blir til og med så provosert at de skriver i avisen om det. Her har de unge et enkelt virkemiddel når det skal markere avstand til foreldregenerasjonen.

Om noen år vil vi vite om de unge tar med seg dette språktrekket inn i voksen alder. I så fall vil også voksenspråket endres. De nye språklige funksjonene som kan utføres ved hjelp av "liksom" vil framstå som naturlige. Blant de unge vil et nytt språktrekk dukke opp, og en ny tante Sofie vil om noen år sitte på trikken og ergre seg over det, liksom.

Bare sprøyt?

Jeg sorterte en haug med avisutklipp forleden og kom over et fra Helgelands Blad av 7.-8. april 2006 der Arild Romarheim, førsteamanuensis ved Menighetsfakultet erklærer at Da Vinci-koden er sprøyt fra ende til annen. Den debatten har dabbet noe av, men synspunktet er likevel interessant, særlig når argumentene sammenstilles med trosbaserte sannheter som jomfrufødsel og oppstandelse fra de døde.

Det den ene tror, er sant; det den andre tror, er sprøyt. Dette paradokset lot Romarheim stå ukommentert. Spørsmålet er hvem som har definisjonsmakten og hvordan den er erobret. Browns bok gjør ikke krav på å bli tatt alvorlig, den andre boka, derimot .....

Det kan gjøres enkelt!

Dagens bok - "Britannicus"

Ved en tilfeldighet kom jeg over en ubrukt utgave av Jean Racines Britannicus, opprinnelig skrevet i 1669, oversatt til norsk av André Bjerke og utgitt på norsk i 1970.

I Racines palassintrige styrer keiser Nero mot mer makt. Han forsøker å forføre Junia. halvbroren Britannicus' kjæreste. Neros mor, Agrippina forsøker å hindre dette. Racine viser hvordan Nero forsøker å slippe fri fra sin dominerende mor samtidig som han blir mentalt mer ustabil. Sentrale elementer er misunnelse, konspirasjon svik og til slutt mord.

Teksten er bygd over enderim. Jeg vet ikke om Bjerke har arbeidet med skandinaviske eller tyske forelegg, men en lekmann som meg blir imponert over den tekstlige framstillingen.

Gamle og syke

"Når gamle og syke kommer på sykehus, havner de på gangen", ble det sagt i Dagsnytt 18 i dag. "Gamle og syke" kommer ikke på sykehus, det er det bare syke som gjør. Jeg tror faktisk ikke at de gamle har spesielle ønsker om å komme på sykehus. Det har derimot de syke.

Så lenge har det altså være messet om "gamle og syke" at en ikke kan nevne et av ordene uten å nevne et annet!

Den var god!

En kollega på besøk siterte en annen kollega som hadde sett Microsofts nye operativsystem Vista: "Det ser ut som OS X laget i Mexico". Altså mye kopiert fra Mac, og med farger som er litt sterke.

p-ordet

I Dagbladets lørdagsmagasin 10.02.2007 siteres Anne Lindmo og Helle Vaaglands mammamanifest. I stor skrift på farget bakgrunn lover de "å rydde mindre og pule mer."

p...ordet er løselig knyttet til tabu-klassen i mitt vokabular. Det lar seg bruke i vitser, sitater og metaspråklig sammenheng. For min del er bruksområdet avgrenset.

For en tid siden hadde Rema en reklame som vakte en del debatt. Den frimodige bruken av ordet var åpenbart et signal om at ordet er i ferd med å alminneliggjøres. Etter sigende skal ordet også forekomme i innledningsvis i siste boka om Pitbull-Terje. Det er en barnebok.

Synonymet, k-ordet, dukker også opp overalt. Også andre ord knyttet til dette livsområdet blir vanligere i dagspresse, radio og TV. Er vi i ferd med å miste en rekke tabuord?

Æææææææææææææ - æsj?

Finnes det en pariakaste blant bokstavene? Og hvordan forholder det seg blant språklydene? for å ta det siste først: Jeg mener at det finnes klare indikasjoner på at lyden /æ/ i visse sammenhenger er i ferd med å bli mindre stuerein. Det gjelder ikke i absolutt forstand. I visse omgivelser er den både påkrevd og passende, som i ordene "vært" og "lært". Lydens status er like høy i omgivelser der den er representert ved skrifttegnet "e" som i "her, ert". Uttale med /æ/ der skriftbildet har "e" skjer særdeles ofte når en "r" pluss en annen konsonant er plassert etter "e", jf. "verb, verd, vers, vert, vern".
Relasjonen mellom /e/ og /ær/ er omtalt i Karin Sveen bok Klassereise - et livshistorisk essay (Oktober 2000). Et lite kapittel kalt I hønsegården (s.188) er illustrerende:

"Den aller første språklige forskjell som jeg kan huske å ha lagt merke til, knytter seg til uttalen av pronomenet det. I mitt miljø uttaltes dette som dæ. Jeg var fem-seks år og fikk være med ei småbrukerkone og mate hønene hennes. Hun snakket klingende dialekt, men plutselig hørte jeg henne si de'. Jeg spekulerte veldig hvorfor hun gjorde det, men turde ikke spørre.
De' var de'! sa hun, og fra det ene øyeblikk til det andre sted dette anonyme ord fram fra språkets mørke og begynte å lyse. det var overalt og vippet og nippet og flakset omkring meg. Det gjorde meg klar over mitt eget språks brede æ'er, ssom nå lød både fælt og bæsjete.
Jeg tolket dene iørefallende forskjellen som et viktig tegn og begynte å gjette på hva det skulle bety. Den rene e''en lyste som ei fjærete sol over hele småbruket. Jeg fornemmet av en eller annen grunn at e'en var penere og finere enn æ'en."

Denne fortellingen er hentet fra dett indre Østlandet, nærmere bestemt Hamar. Jeg har gjort lignende observasjoner i min Helgelandsdialekt. Der sies det også dæ for "det", og der også svever den uttalte e'en i penere sfærer enn æ'en. "e" lukter av by mens "æ" har en eim av fjøs. I de tilfellene hvor /æ/ er et produkt av senkning /e/ > /æ/, er nok ikke produktet så godt akseptert. Former som "blækk" (jf "blekk"), "sætt" (jf "sett") og "ræst" (jf "rest") er markerte dialektale former som ikke gir konnotasjoner som moderne og kul, men heller distrikt og gammelmodig.

Et særtrekk ved midthelgelandsdialekten er behandlingen av hunkjønnsord. Svake hunkjønnsord, altså de som ender på vokal (ei bukse, ei bøtte), en der normalt på "-æ": "ei buksæ, ei bøttæ". E bestemt form entall får disse ordene "-o" som endelse: "bukso, bøtto". Sterke hunkjønnsord, altså de som ender på konsonant (sol, bok) får "-æ" i bestemt form: "solæ, bokæ". Her er æ-lyden utsatt. I mer nordlige varianter av nordnorsk finner en endelsen "-a" der midthelgelandsmålet har "-æ". Det heter "ei buksa - buksa" og "ei sol - sola". Dette trekket er i ferd med å bli introdusert på Midt-helgeland. Visegruppa Mannskapet, som er fra Sandnessjøen, har f.eks byttet ut "-æ" endelsene med "-a" på sin CD "Trollfjelldans".

En tredje indikasjon på at "æ" er upopulær som bokstav finner en dokumentert hos Statistisk sentalbyrå navneside der det under overskriften "Æ i navn er nesten ikke lenger i bruk" kan lese følgende:

Det brukes nesten ikke bokstaven æ i norske navn. Per 1. januar 2001 var det 76 kvinner med Kjærsti som første fornavn og like mange Hæge. Det var og noen Kjærlaug. Blant menn er Pær, Sæbjørn, Sæming, Sæmund og Kjærand de eneste som bæres av flere enn ti personer. Pær har flest med 50.

Er håpet ute for bokstaven og lyden?

Bokstaven: Den vil nok overleve i de posisjoner der rettskrivningen har tillatt den. Vi sier imidlertid at importord med æ-lyd ikke skifter bokstav. Det heter "band" ikke "bænd", "camping" ikke "kæmping".

Lyden: De rurale konnotasjonene vil nok ha negativ innvirkning. På den annen side kan det hende at utviklingen mot et nordnorsk regionalmål tar knekken på "e" 1.person entallsformen av personlige pronomen. I nordre deler av Nordland og nordover heter brukes "æ", det samme gjøres i Trøndelag. Den helgelandske e'en kan komme i klem her. Hvis dette skjer, vil det æ-lyden ha erobrert en posisjon som den neppe vil gi fra seg senere.

Norsk språk og grunnloven.

Grunnloven, er et "sett av bestemmelser som konstituerer et lands politiske system og regulerer særlig viktige sider ved dets funksjonsmåte" ifølge Store norske leksikon. En skulle forvente at språklige forhold ville bli regulert her. Det viser at grunnlovsteksten i en lang rekke land unnlater å omtale språklige forhold. Landets offisielle språk har sin status ut fra konstitusjonell sedvanerett.

Slik er det også i den norske grunnloven. § 1 fastslår at Norge er et "frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige" med en "arvelig monarkisk" regjeringsform. § 2 sier at den "evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion". Om det norske språks status står det ingenting.

Språk er riktignok omtalt i to paragrafer. I § 92 heter det at "[t]il Embeder i Staten maa alene udnævnes de norske Borgere, Mænd eller Kvinder, som tale Landets Sprog, samt

a.	enten ere fødte i Riget af Forældre, der da vare Statens Undersaatter;

b.	eller ere fødte i fremmede Lande af norske Forældre, som paa den Tid ikke vare en anden Stats Undersaatter;

c.	eller som herefter opholde sig i Riget i ti Aar;

d.	eller som af Storthinget vorde naturaliserede."

Kravet om språkferdigheter er ikke absolutt idet "[a]ndre [kan] beskikkes til Lærere ved Universitetet og de lærde Skoler, til Læger og til Konsuler paa fremmede Steder."

I perioden 191-86 hadde vi en danskfødt forbruker- og administrasjonsminister i Norge. Etter det jeg kan huske var hennes talte norsk preget av dansk aksent, men det må åpenbart ha vært innenfor det en kaller norsk. Det talte nok også til hennes fordel at hun var fra et naboland med et nærliggende språk. Jeg kan ikke huske at det var noen diskusjon om hennes muntlige språkføring sett i forhold til grunnlovens § 92.

Den andre paagrafen som omtaler språk, er § 110a der det heter: "Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv."

Et lignende utsagn kunne en kanskje forvente i forhold til norsk, men det eksisterer ikke.

Norsk har to offisielle språk. Norsk, med det formelt likestilte målformene bokmål og nynorsk, og nordsamisk somer lovfestet som likestilt offisielt språk med norsk i de nordnorske kommunene Kárášjohka-Karasjok, Guovdageaidnu-Kautokeino, Unjárga-Nesseby, Porsanger og Deatnu-Tana og Gáivuotna-Kåfjord.

Mangelen på lovfesting setter ikke Norge i noen særstilling. En rekke land har lignende praksis, f.eks. Sverige og USA. På den annen side sier den finske konstitusjonen av 2000 sier av finsk og svensk er nasjonalspråk i landet. Den sveitsiske konstitusjonens artikkel 4 sier at landet har fire nasjonalspråk: tysk, fransk, italiensk og romansch (retoromansk).

(I omtalen ovenfor er to begreper brukt: offisielt språk og nasjonalspråk. Jeg går ikke nærmere inn på de to begrepene her.)

Stor forbokstav

I norskboka jeg hadde på folkeskolen, A.E. Knappens salige Øving gjør mester var det noen få regler for bruk av stor bokstav. 1: Etter punktum brukes stor forbokstav. 2: Egennavn skal ha stor forbokstav. I tillegg observerte vi at en del forkortelser av navn ble skrevet med store bokstaver. Det lokale trafikkselskapet het HTS.

Dette er fremdeles gjeldende regler, men rammene er videre i dag. Det er nå kommet en type ord i norsk som kalles pukkelord. En eller flere store bokstaver midt inne i ordet er omgitt av små bokstaver. iPod er et slikt ord. Selv om dette er ganske nytt i norsk, har det vært lenge i andre språk. Skotter kan f.eks hete MacLean. Et annet kjent navn, DuPont, har sitt opphav i fransk.

På engelsk kalles dette camelCase (men det finnes mange andre betegnelser). "Camel er jo lett å forklare, den store bokstaven inne i ordet danner en pukkel lik den kamelen (? dromedaren?) har. men hvor kommer "case" fra. Egentlig peker dette tilbake på arbeidet i trykkeriet i den tid man drev med håndsetting. Bokstavene lå i to kasser De store lå den øvre kassen, de små i den nedre, altså "upper case" og "lower case".

Dagens bok - "Racists"

Tittelen og baksideteksten var umiddelbart fengende, men boka klarte ikke å tilfredstille mine forventninger. Jeg har nettopp lest Kunal Basu: Racists. Handlingen er lagt til 1800-tallet. Utgangspunktet er en diskusjon mellom en engelsk kraniolog, Bates, og hans franske rival Belavoix om den hvite rasens overlegenhet. To barn, en svart gutt og en hvit jente plasseres på en øde øy sammen med en stum barnepike. Barna skal i prinsippet være uten annen menneskelig kontakt enn hverandre de første 12 år av sin levetid. Barnepikens oppgave er å sørge for at barna holder seg i live. Bates hevder at det hvite barnet ut fra sine naturlige forutsetninger vil vise sin overlegenhet, franskmannen hevder at de to vil være like.

Flere problemstillinger er interessante i denne sammenheng. Forskningsetikk er en, kjønn en annen, men dette flettes ikke inn i historien. Darwins utviklingslære bringes inn, men synspunkter herfra utnyttes også lite. Barnas utvikling er lite i fokus. Når forfatteren plasserer dem i den sotuasjonen han gjør, ville utvikling av språk og kognitive ferdigheter kunne vært tematisert. I boka er slike problemstillinger knapt berørt.

I stedet lar forfatteren Quartley, Bates assistent, utvikle et forhold til barnepiken, og overraskelse: Hun er ikke stum! De to planlegger en aksjon sammen med kapteinen på skipet som jevnlig besøker øya for å forsyne beboerne med mat og andre nødvendigheter samtidig som forskerne måler kraniestørrelser, -vinkler og annet som skal supplere det empiriske grunnlaget for prosjektet. Boka slutter med at Belavoix omkommer på en annen reise. Gutten blir røvet av arabiske slavehandlere og assistenten og barnepiken tar til seg jenta.

Barna, som står i sentrum for dette umoralske eksperimentet, beveger seg hele tiden i ytterkant av historien. En årsak til det kan jo være at det ville ha vært ulogisk å gi dem en stemme, språkløse som de er, men en kan vel uttrykke barnas erfaringer og utvikling uten å at dette gis form som språklige uttrykte tanker eller tale.

Iriiterende at ikke denne Robinsonispirerte undersøkelsen av europeisk rasisme ble utviklet til noe bedre.



http://www.orionbooks.co.uk/MP-40052/Racists.htm

Vant på dialekten

Ifølge VG 04.02.07 gikk artisten Jenny Jensen videre til finalen i Melodi Grand Prix. Hun sang på uforfalsket nordlandsdialekt og vant på det. Hva med andre som har vunnet MGP: Finn Kalvik, Wenche Myhre, Jahn Teigen og haugevis av andre østlendinger. Kriteriet "sang" oppfylles av alle som deltar i MGP. Når Jensen vant pga av dialekten, kan en spørre om de andres seire skyldes fravær av dialekt eller om de vant på tross av dialekten.