Norsk språk og grunnloven.

Grunnloven, er et "sett av bestemmelser som konstituerer et lands politiske system og regulerer særlig viktige sider ved dets funksjonsmåte" ifølge Store norske leksikon. En skulle forvente at språklige forhold ville bli regulert her. Det viser at grunnlovsteksten i en lang rekke land unnlater å omtale språklige forhold. Landets offisielle språk har sin status ut fra konstitusjonell sedvanerett.

Slik er det også i den norske grunnloven. § 1 fastslår at Norge er et "frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige" med en "arvelig monarkisk" regjeringsform. § 2 sier at den "evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion". Om det norske språks status står det ingenting.

Språk er riktignok omtalt i to paragrafer. I § 92 heter det at "[t]il Embeder i Staten maa alene udnævnes de norske Borgere, Mænd eller Kvinder, som tale Landets Sprog, samt

a.	enten ere fødte i Riget af Forældre, der da vare Statens Undersaatter;

b.	eller ere fødte i fremmede Lande af norske Forældre, som paa den Tid ikke vare en anden Stats Undersaatter;

c.	eller som herefter opholde sig i Riget i ti Aar;

d.	eller som af Storthinget vorde naturaliserede."

Kravet om språkferdigheter er ikke absolutt idet "[a]ndre [kan] beskikkes til Lærere ved Universitetet og de lærde Skoler, til Læger og til Konsuler paa fremmede Steder."

I perioden 191-86 hadde vi en danskfødt forbruker- og administrasjonsminister i Norge. Etter det jeg kan huske var hennes talte norsk preget av dansk aksent, men det må åpenbart ha vært innenfor det en kaller norsk. Det talte nok også til hennes fordel at hun var fra et naboland med et nærliggende språk. Jeg kan ikke huske at det var noen diskusjon om hennes muntlige språkføring sett i forhold til grunnlovens § 92.

Den andre paagrafen som omtaler språk, er § 110a der det heter: "Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv."

Et lignende utsagn kunne en kanskje forvente i forhold til norsk, men det eksisterer ikke.

Norsk har to offisielle språk. Norsk, med det formelt likestilte målformene bokmål og nynorsk, og nordsamisk somer lovfestet som likestilt offisielt språk med norsk i de nordnorske kommunene Kárášjohka-Karasjok, Guovdageaidnu-Kautokeino, Unjárga-Nesseby, Porsanger og Deatnu-Tana og Gáivuotna-Kåfjord.

Mangelen på lovfesting setter ikke Norge i noen særstilling. En rekke land har lignende praksis, f.eks. Sverige og USA. På den annen side sier den finske konstitusjonen av 2000 sier av finsk og svensk er nasjonalspråk i landet. Den sveitsiske konstitusjonens artikkel 4 sier at landet har fire nasjonalspråk: tysk, fransk, italiensk og romansch (retoromansk).

(I omtalen ovenfor er to begreper brukt: offisielt språk og nasjonalspråk. Jeg går ikke nærmere inn på de to begrepene her.)