Dagens bok

Komplisert litteratur for en ukyndig udi genetikken, men en spennende innføring i en vitenskap som arbeider med puslespillbiter som er nedfelt i oss alle. (Det kommer mer)

Spor i Honduras II

Jeg er egentlig i Tegucigalpa, Honduras for å grave fram informasjon om Gustav Strømsvik. Jeg visste at han var kjent her før jeg kom, men at proposjonene var slik jeg nå opplever gir perspektiver. Henting på flyplassen og møte med sjefen for arkeologiavdelingen her er kanskje ikke så uventet når en har vært i kontakt med institusjonen som skal beøkes. Noe annet blir det når TV kommer og det trommes sammen til offentlig forelesning på Antigua Casa Presidencial. Jeg har sett på salen, og den er gedigen. Plakater er trykket og hengt opp på universitetet.

Nye dokumenter har dukket opp siden jeg kom, en del av dem er sentrale. Det er interessant å beskue håndskrevne originaler som jeg visst hadde eksistert, men var usikker på om eksiterte fortsatt. I tillegg er det kommet til enda en tråd som leder til Genova og arkivet til den pavelige utsending i Honduras på 1940-tallet.

Spor i Honduras I

Det er ni år siden jeg var i Tegucigalpa sist. Det skjedde tre uker etter at orkanen Mitch hadde herjet Sentral-Amerika. Skadene her var enorme. Sentrum av byen var preget av flom. Trær og rester av hus hadde samlet seg rundt brukarene og dannet demninger. Vannet stod langt innover land. Noen av bruene var stengt for trafikk. Markedet var imidlertid i gang. Gata på den andre sida av den stengte brua trengtes ikke til trafikk, dermed var areal frigjort og folk kunne gå for å få tak i det viktigste de trengte.

Nå er elva skrumpet inn til en liten bekk, en grusbane finnes der det var et digert vannspeil. Livet har tatt tak igjen. Alle refererer til Mitch når nære hendelser skal tidfestes. Tidsreisen jeg trodde jeg skulle oppleve, ble dermed en annen enn hva jeg forvewntet. Jeg klarer ikke å lokalisere spor etter Mitch. Noe skyldes nok min hukommelse, men det meste må tilskrives innsatsen for å få byen i gang igjen. Jeg vet ikke hvem som har bidratt mest, internasjonale organisasjoner eller nasjonale myndigheter. Uansett er det folk flest som har fått landet på fote igjen.

Dagens bok - "Røsten"

Islendingen Arnaldur Indriðason er krimforfatter. Hovedpersonen hans er politimannen Erlendur Sveinsson. "Røsten" er den tredje boka jeg har lest. I motsetning til de andre to, "Myren" og "Gravstille" er noe forskjellige fra denne idet vær og topogafi på Island spiller en mer framtredende rolle. Jeg sitter fremdeles igjen med et inntrykk av et regnvått og forblåst landskap.

Noen dager før jul blir en knivstukket nisse funnet i et kjellerrom på et hotell i Reykjavik. Mannen viser seg å være en tidligere barnestjerne. Politiet arbeider etter flere hypoteser, og romanen ruller opp en egenartet oppvekst. Parallelt med utviklingen i denne historien får leseren del i etterforskningen av en barnemishandlingssak. Bak det hele ligger Erlendurs tanker om oppbruddet fra familien som skjedde for 25 år siden. Hans datter er fremdeles en del av hans liv, men relasjonen er ikke rosenrød. Beskrivelsene av de to gir innblikk i skyggesider ved det islandske samfunnet.

Som barn kom Erlendur og broren ut for en snøstorm i fjellet, broren omkom og ble aldri funnet. Dette har preget Erlendur dypt, og de refleksjonene rundt dette som en finner i de ulike bøkene kunne vært tema for en egen roman.

En ny bok er nettopp oversatt til norsk - "Vannet". Så snart den foreligger som paperback blir den nye timer med Erlendur.

Med is til ekvator

I januar 1959 ble en tretonns isblokk hentet fra Svartisen. Den lagt på lasteplanet til en Scania Vabis. Deretter fulgte 1000 km på riksvei 50 til Oslo, men turen var ikke slutt før bilen nådde ekvator en måned etter avreise. Bakgrunnen var en utfordring fra Radio Luxemburg som tilbød seg å betale en høy sum for hver kilo som kom fram. Mange ønsket å forsøke dette, men det ble Glava som fikk i stand en ekspedisjon. Turen ble beskrevet i boka med den noe spesielle tittelen "Hoa Hoa Sahara". Det ble også laget film, og Glava har vært lur nok til å legge filmen ut på nettet. Se den!

Legen og økonomen

Jeg møtte en afghaner i dag. For mange år siden forlot han sitt hjemland og kom til Norge. Bak seg hadde han mange års praksis som kirurg. Normalt skulle dette være en kompetanse som det norske samfunn ville sette pris på. I tillegg var alle kostnader knyttet til utdannelse og praksis betalt av andre. Han lærte seg norsk, praktiserte sitt yrke, men til klarte ikke ikke den endelige språkprøven som skulle gi plass på kurset som ville sertifisere ham som lege.

Hva skulle han gjøre? Sitte hjemme med hendene i fanget? Han likte å treffe folk. Dermed ble han drosjesjåfør. Tidligere gjennomførte han operasjoner og kunne lede et livreddende ekspertteam. Nå sørger han for at folk kommer trygt fra A til B.

Sonja tok nettopp taxi i en by på Vestlandet. Sjåføren var en humørfylt afrikaner. Etter hvert ble det avklart at han var fra Ghana. Sjåføren var økonom, utdannet ved NTNU. Etter endt utdannelse hadde han søkt på jobb etter jobb søknad - søknadene kom i retur.

Hva skulle han gjøre? Sitte hjemme med hendene i fanget? Han likte å treffe folk. Dermed ble han drosjesjåfør. Han kunne arbeidet i privat eller offentlig virksomhet, kanskje fått utnyttet sine bånd til Ghana? Nå sørger han for at folk kommer trygt fra A til B.

I forrige uke fikk jeg besøk av en pakistansk lege som har nettopp begynt på norskkurs. Første del av sjåførutdanningen?

Dagens bok: "Nordfronten"

Takk og pris for jula, for da får man julegaver. Et av ønskene i fjor var Asbjørn Jaklins "Nordfronten" (Gyldendal 2006). Forfatterens utgangspunkt er Hitlers militære prioritering av nordområdene. Forfatteren tar for seg de store linjene samtidig som grundige kildesøk bringer leserne til enkeltpersoners erfaringer. Framstillingen er levende og detaljert. "Denne boka burde vært skrevet for mange år siden" sier forfatteren i sitt etterord. Jaklin skal ha honnør for å ha gjort det. En god del av stoffet er kjent fra andre kilder mens noe blir offentliggjort for første gang. Boka er altså produkt av den første sammenstillingen av kildestoff. For lesere som ønsker mer stoff kan en bruke den fyldige litteraturlisten som guide.

På en sykkeltur fra Kirkenes til Murmansk fikk jeg oppleve området hvor deler av de dramatiske hendelsene fant sted. Russere og tyskere lå i fastfrosne posisjoner her fra 1841 til 1944. Langs veien mot Murmansk står det fremdeles skilt som advarer forbipasserende om farene ved å begi seg ut i terrenget. Ikke alle følger oppfordringene.

Dagens bok: "Hva er innvandring?"

"Jag förvandlades från att vara vit medelklassindivid med intellektuella ambitioner till att tillhøra det lägsta skiktet i samhället, de kroppsarbetandes, och samtidig bli svartskalle. Från att ha varit huvud blev jag kropp, både i samhällets arbetsdelning och i den svenska mytologin."

Sitatet er hentet fra en brasiliansk flyktning som kom til Sverige og som ble offer for en omvendt klassereise. Dette er en av de få individuelle stemmene i Grete Brochmanns bok "Hva er innvandring?" (Universitetsforlaget 2006, 148 s).

Boka tar opp en rekke spørsmål: Skal grensene stenges eller være åpne? Hvem skal slippe inn i Norge? Er innvandrerne en ressurs eller en belastning? Hvordan skal innvandringen reguleres? Integrering eller assimilering?

Boka er et informativt bidrag innvandringsdebatten. I tillegg til vekt på det samfunnsmessige og historiske perspektiv, trekker den fram individet, dvs. innvandreren. Noe av stoffet kunne kanskje ha vært drøftet i forhold til denne personens alter ego, utvandreren (som i det innledende sitatet).

Diskusjonen dreier seg ellers mest om norske og europeiske forhold. Erfaringen fra migrasjonsmål som Australia og USA er i liten grad trukket fram. Boka tar for seg årsaker til innvandring, konsekvenser for mottakerland og flerkulturelle problemstillinger som må håndteres av mottakerlandet, dvs myndigheter, politikere og individer.

Integreringsbegrepet er til en viss grad diskutert. jeg ville gjerne ha sett en nærmere drøfting av hvordan interessene til minoriteten vil stille krav til majoriteten. Problemstillinger knyttet til opprettholdelse av egen kultur og språk er ikke trukket fram. Dette er spørsmål som er i fokus i Norge i dag, og det hadde vært interessant å få en drøfting av dette. Når det er valgt bort, skyldes det kanskje bokas volum og format?

Med denne boka som referanse skulle det være mulig å diskutere innvandringsproblematikken andre perspektiver enn kun svart og hvitt.

Dagens bok - "Et hav av språk"

For å si det kort: For en språk- og reiseinteressert har det vært en sann glede å bruke tid på Åshild Næss/Atle Næss' Et hav av språk . To språkinteresserte, en forfatter og en lingvist, hhv far og datter drar til en av de ytterste øyene øst på Salomonøyene. Reiseskildingen er spennende nok, men det meste av det de erfarer knyttes opp til språklige spørsmål, enten i forhold til feltarbeidet som skal gjøres i forhold til språket äiwoo eller til beskrivelser av trekk ved verdens språk. Her omtales tallsystemer, farger, verb, adjektiv, pronomensystemer og mer. Og her er det mye "rart" som en knapt ville forvente eksisterte dersom utgangspunktet var kjennskap til europeiske språk. Det meste er pedagogisk forklart. Kanskje vil en leser uten språkvitenskapelig kunnskap gå fast under gjennomgangen av ergative verb? Uansett har leseren hatt det moro i lang tid før vedkommende nådde dit. Og det fortsetter etterpåå - men kanskje litt mer alvorlig. Språkdød er at av temaene som tas opp.

Leseren som tas med til et forventet sydhavsparadis mister fort illusjonene om et liv i sus og dus under palmene. En forstår at kontorlingvistikk er langt mer behagelig enn feltarbeid.

Om jeg savner noe? Kanskje litt mer om fonotaks? Men det er det eneste jeg kommer på nå.

Liksom

Adresseavisen 01.03.2007

Av barnemunn

"Barn har det med å si morsomme ting" heter det på "Snoopy's hundehus" på VG blogg. Morobøker basert på barns utsagn er blitt en liten industri, og mange har vel ikke kunnet unngå å dra på smilebåndet når vi har bladd gjennom slike bøker. I den grad disse bøkene ikke er basert på fri diktning, (tanken om noe slikt har slått meg mange ganger), vil jeg anta at utsagnene i overveiende grad reflekterer tanker som ikke er gjort i humoristisk øyemed. Formålet med bøkene ser likevel ut til å værte dirigert av å framstille barna som komedianter. "Barn sier jo så mye rart".

Det hender at sitater av barn presenteres under forelesninger eller konferanser. Da kan de skje at forsamlingen humrer over utsagnene. En kan undres på om hva som ville ha skjedd hvis opphavet til utsagnene var til stede. Ville man ha ledd ut barna som var til stede, eller ville man ha forholdt seg alvorlig. Hvorfor skal det være forskjell på behandling av voksne og barn i slik sammenheng?

Hvorfor ser det ut til å være en mangel for respekt for barn som informanter? Kan det være at man ser på dem som dumme miniatyrvoksne, at utsagnene deres reflekterer et forenklet tankesett og at de ikke kan tas alvorlig? Selvsagt kan det være slik at en replikk i klassen eller ved middagsbordet får klassen, læreren eller foreldrene til å le, men det er selvsagt ikke ikke slik at alle utsagn fra barn skal ses på som de kommer fra en standup-scene.

Når barn intervjues på "Først og sist" eller for å ta noe aktuelt, under programmene knyttet til VM på ski, forsøker barna seriøst å komme med vettige synspunkter. Framstillingen er naturlig nok preget av at fortellerne er barn, de er urolige, de nøler, blingser med ord, ler på uventede steder, tuller med hverandre, assosierer i uventede retninger, men likevel bringer de sine seriøse synspunkter til torgs. Er det da rett å presentere utsagnene i en sammenheng der det er forventet at tilhørere skal le av det som sies?

Hvordan kan vi lære å ta barnas utsagn på alvor?

Liksom

Tante Sofie var sint før helga, og hadde en liten utblåsning på Adresseavisens debattside 24.02.2007. Tanten hadde tatt trikken og i løpet av de fem minuttene hun tyvlyttet på to 17-åringer, hørte hun at de brukte ordet "liksom" 17 ganger. Ifølge tanten viser dette at ordet er en pestilens og en grandios kvise på språkets rumpe. Men er det nødvendig å bli så sint?

Det er nok ikke tilfeldig at tante Sofie ble sittende og lytte til to jenter. Ordet brukes i langt mindre grad blant gutter. Men vi vet mer enn som så. Ungdommens frekvente bruk av "liksom" er faktisk gammelt nytt. Allerede i 2003 forsvarte Ingrid Kristine Hasund sin doktorgradsavhandling der "liksom" var et av temaene. Fire år tidligere (10.12.1999) ble hun intervjuet i Dagbladet om dette. Det som følger nedenfor er basert på dette intervjuet.

"Bruk ordet kun i den sammenheng det hører hjemme", sier tante Sofie, men hun sier ikke hvor det er. La oss sjekke. Bokmålsordboka oppgir tre betydninger:

1. på samme måte som ("Hun kjente seg liksom i fengsel i blokkleiligheten")
2. på en måte ("Det kom liksom et rødskjær på himmelen før smellet")
3. late som om en gjør noe ("Vi gjorde det bare på liksom")

Riksmålsordboken har bare de to siste forklaringene.

Det nye er at "liksom" har fått flere betydninger. Hasund, som slår sammen formene "liksom" og "lissom", oppgir følgende:

4. "Liksom" signaliserer at den samtalepartneren som snakker er ferdig og vil overlate ordet til den andre: "... bla...bla...bla... og det synes jeg er litt kjipt, liksom". Dermed er det signalisert at ordet kan gå til den andre som så kan kommentere det som ble sagt.

5. "Liksom" kan markere at det en sier er et direkte sitat: "Og hun bare lissom ja, ja, det vil jeg også". Her er det en tredje person som har sagt at hun også vil gjøre noe, og dette fortelles videre.

6. "Liksom" angir at det som oppgis i ytringen kan være et omtrentlig overslag. Hvis tante Sofie høre at en av 17-åringene sa "Og da jeg hadde vært der liksom fem sekunder, så kom han", så betyr ikke det eksakt fem sekunder, men kanskje tre eller ti sekunder.

7. "Liksom" bidrar til å uttrykke en viss forsiktighet. Dersom en skal kommentere et forhold, men ikke ønsker å legge fram sin oppfatning på en bombastisk måte, kan den dempes ved hjelp av "liksom". "Gammel kjærlighet ruster lissom aldri" sier en av jentene Hasund observerte. Dette er et forsiktig råd til en venninne, hun vil ikke la sine synspunkter dominere. Dessuten vet hun, som er 17 år gammel, lite om hva som som skjer med gammel kjærlighet.

8. Debatten om "liksom" har pågått i mange år. De unge observerer at voksne ikke liker dette ordet. Noen blir til og med så provosert at de skriver i avisen om det. Her har de unge et enkelt virkemiddel når det skal markere avstand til foreldregenerasjonen.

Om noen år vil vi vite om de unge tar med seg dette språktrekket inn i voksen alder. I så fall vil også voksenspråket endres. De nye språklige funksjonene som kan utføres ved hjelp av "liksom" vil framstå som naturlige. Blant de unge vil et nytt språktrekk dukke opp, og en ny tante Sofie vil om noen år sitte på trikken og ergre seg over det, liksom.

Bare sprøyt?

Jeg sorterte en haug med avisutklipp forleden og kom over et fra Helgelands Blad av 7.-8. april 2006 der Arild Romarheim, førsteamanuensis ved Menighetsfakultet erklærer at Da Vinci-koden er sprøyt fra ende til annen. Den debatten har dabbet noe av, men synspunktet er likevel interessant, særlig når argumentene sammenstilles med trosbaserte sannheter som jomfrufødsel og oppstandelse fra de døde.

Det den ene tror, er sant; det den andre tror, er sprøyt. Dette paradokset lot Romarheim stå ukommentert. Spørsmålet er hvem som har definisjonsmakten og hvordan den er erobret. Browns bok gjør ikke krav på å bli tatt alvorlig, den andre boka, derimot .....

Det kan gjøres enkelt!

Dagens bok - "Britannicus"

Ved en tilfeldighet kom jeg over en ubrukt utgave av Jean Racines Britannicus, opprinnelig skrevet i 1669, oversatt til norsk av André Bjerke og utgitt på norsk i 1970.

I Racines palassintrige styrer keiser Nero mot mer makt. Han forsøker å forføre Junia. halvbroren Britannicus' kjæreste. Neros mor, Agrippina forsøker å hindre dette. Racine viser hvordan Nero forsøker å slippe fri fra sin dominerende mor samtidig som han blir mentalt mer ustabil. Sentrale elementer er misunnelse, konspirasjon svik og til slutt mord.

Teksten er bygd over enderim. Jeg vet ikke om Bjerke har arbeidet med skandinaviske eller tyske forelegg, men en lekmann som meg blir imponert over den tekstlige framstillingen.

Gamle og syke

"Når gamle og syke kommer på sykehus, havner de på gangen", ble det sagt i Dagsnytt 18 i dag. "Gamle og syke" kommer ikke på sykehus, det er det bare syke som gjør. Jeg tror faktisk ikke at de gamle har spesielle ønsker om å komme på sykehus. Det har derimot de syke.

Så lenge har det altså være messet om "gamle og syke" at en ikke kan nevne et av ordene uten å nevne et annet!

Den var god!

En kollega på besøk siterte en annen kollega som hadde sett Microsofts nye operativsystem Vista: "Det ser ut som OS X laget i Mexico". Altså mye kopiert fra Mac, og med farger som er litt sterke.

p-ordet

I Dagbladets lørdagsmagasin 10.02.2007 siteres Anne Lindmo og Helle Vaaglands mammamanifest. I stor skrift på farget bakgrunn lover de "å rydde mindre og pule mer."

p...ordet er løselig knyttet til tabu-klassen i mitt vokabular. Det lar seg bruke i vitser, sitater og metaspråklig sammenheng. For min del er bruksområdet avgrenset.

For en tid siden hadde Rema en reklame som vakte en del debatt. Den frimodige bruken av ordet var åpenbart et signal om at ordet er i ferd med å alminneliggjøres. Etter sigende skal ordet også forekomme i innledningsvis i siste boka om Pitbull-Terje. Det er en barnebok.

Synonymet, k-ordet, dukker også opp overalt. Også andre ord knyttet til dette livsområdet blir vanligere i dagspresse, radio og TV. Er vi i ferd med å miste en rekke tabuord?

Æææææææææææææ - æsj?

Finnes det en pariakaste blant bokstavene? Og hvordan forholder det seg blant språklydene? for å ta det siste først: Jeg mener at det finnes klare indikasjoner på at lyden /æ/ i visse sammenhenger er i ferd med å bli mindre stuerein. Det gjelder ikke i absolutt forstand. I visse omgivelser er den både påkrevd og passende, som i ordene "vært" og "lært". Lydens status er like høy i omgivelser der den er representert ved skrifttegnet "e" som i "her, ert". Uttale med /æ/ der skriftbildet har "e" skjer særdeles ofte når en "r" pluss en annen konsonant er plassert etter "e", jf. "verb, verd, vers, vert, vern".
Relasjonen mellom /e/ og /ær/ er omtalt i Karin Sveen bok Klassereise - et livshistorisk essay (Oktober 2000). Et lite kapittel kalt I hønsegården (s.188) er illustrerende:

"Den aller første språklige forskjell som jeg kan huske å ha lagt merke til, knytter seg til uttalen av pronomenet det. I mitt miljø uttaltes dette som dæ. Jeg var fem-seks år og fikk være med ei småbrukerkone og mate hønene hennes. Hun snakket klingende dialekt, men plutselig hørte jeg henne si de'. Jeg spekulerte veldig hvorfor hun gjorde det, men turde ikke spørre.
De' var de'! sa hun, og fra det ene øyeblikk til det andre sted dette anonyme ord fram fra språkets mørke og begynte å lyse. det var overalt og vippet og nippet og flakset omkring meg. Det gjorde meg klar over mitt eget språks brede æ'er, ssom nå lød både fælt og bæsjete.
Jeg tolket dene iørefallende forskjellen som et viktig tegn og begynte å gjette på hva det skulle bety. Den rene e''en lyste som ei fjærete sol over hele småbruket. Jeg fornemmet av en eller annen grunn at e'en var penere og finere enn æ'en."

Denne fortellingen er hentet fra dett indre Østlandet, nærmere bestemt Hamar. Jeg har gjort lignende observasjoner i min Helgelandsdialekt. Der sies det også dæ for "det", og der også svever den uttalte e'en i penere sfærer enn æ'en. "e" lukter av by mens "æ" har en eim av fjøs. I de tilfellene hvor /æ/ er et produkt av senkning /e/ > /æ/, er nok ikke produktet så godt akseptert. Former som "blækk" (jf "blekk"), "sætt" (jf "sett") og "ræst" (jf "rest") er markerte dialektale former som ikke gir konnotasjoner som moderne og kul, men heller distrikt og gammelmodig.

Et særtrekk ved midthelgelandsdialekten er behandlingen av hunkjønnsord. Svake hunkjønnsord, altså de som ender på vokal (ei bukse, ei bøtte), en der normalt på "-æ": "ei buksæ, ei bøttæ". E bestemt form entall får disse ordene "-o" som endelse: "bukso, bøtto". Sterke hunkjønnsord, altså de som ender på konsonant (sol, bok) får "-æ" i bestemt form: "solæ, bokæ". Her er æ-lyden utsatt. I mer nordlige varianter av nordnorsk finner en endelsen "-a" der midthelgelandsmålet har "-æ". Det heter "ei buksa - buksa" og "ei sol - sola". Dette trekket er i ferd med å bli introdusert på Midt-helgeland. Visegruppa Mannskapet, som er fra Sandnessjøen, har f.eks byttet ut "-æ" endelsene med "-a" på sin CD "Trollfjelldans".

En tredje indikasjon på at "æ" er upopulær som bokstav finner en dokumentert hos Statistisk sentalbyrå navneside der det under overskriften "Æ i navn er nesten ikke lenger i bruk" kan lese følgende:

Det brukes nesten ikke bokstaven æ i norske navn. Per 1. januar 2001 var det 76 kvinner med Kjærsti som første fornavn og like mange Hæge. Det var og noen Kjærlaug. Blant menn er Pær, Sæbjørn, Sæming, Sæmund og Kjærand de eneste som bæres av flere enn ti personer. Pær har flest med 50.

Er håpet ute for bokstaven og lyden?

Bokstaven: Den vil nok overleve i de posisjoner der rettskrivningen har tillatt den. Vi sier imidlertid at importord med æ-lyd ikke skifter bokstav. Det heter "band" ikke "bænd", "camping" ikke "kæmping".

Lyden: De rurale konnotasjonene vil nok ha negativ innvirkning. På den annen side kan det hende at utviklingen mot et nordnorsk regionalmål tar knekken på "e" 1.person entallsformen av personlige pronomen. I nordre deler av Nordland og nordover heter brukes "æ", det samme gjøres i Trøndelag. Den helgelandske e'en kan komme i klem her. Hvis dette skjer, vil det æ-lyden ha erobrert en posisjon som den neppe vil gi fra seg senere.

Norsk språk og grunnloven.

Grunnloven, er et "sett av bestemmelser som konstituerer et lands politiske system og regulerer særlig viktige sider ved dets funksjonsmåte" ifølge Store norske leksikon. En skulle forvente at språklige forhold ville bli regulert her. Det viser at grunnlovsteksten i en lang rekke land unnlater å omtale språklige forhold. Landets offisielle språk har sin status ut fra konstitusjonell sedvanerett.

Slik er det også i den norske grunnloven. § 1 fastslår at Norge er et "frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige" med en "arvelig monarkisk" regjeringsform. § 2 sier at den "evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion". Om det norske språks status står det ingenting.

Språk er riktignok omtalt i to paragrafer. I § 92 heter det at "[t]il Embeder i Staten maa alene udnævnes de norske Borgere, Mænd eller Kvinder, som tale Landets Sprog, samt

a.	enten ere fødte i Riget af Forældre, der da vare Statens Undersaatter;

b.	eller ere fødte i fremmede Lande af norske Forældre, som paa den Tid ikke vare en anden Stats Undersaatter;

c.	eller som herefter opholde sig i Riget i ti Aar;

d.	eller som af Storthinget vorde naturaliserede."

Kravet om språkferdigheter er ikke absolutt idet "[a]ndre [kan] beskikkes til Lærere ved Universitetet og de lærde Skoler, til Læger og til Konsuler paa fremmede Steder."

I perioden 191-86 hadde vi en danskfødt forbruker- og administrasjonsminister i Norge. Etter det jeg kan huske var hennes talte norsk preget av dansk aksent, men det må åpenbart ha vært innenfor det en kaller norsk. Det talte nok også til hennes fordel at hun var fra et naboland med et nærliggende språk. Jeg kan ikke huske at det var noen diskusjon om hennes muntlige språkføring sett i forhold til grunnlovens § 92.

Den andre paagrafen som omtaler språk, er § 110a der det heter: "Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv."

Et lignende utsagn kunne en kanskje forvente i forhold til norsk, men det eksisterer ikke.

Norsk har to offisielle språk. Norsk, med det formelt likestilte målformene bokmål og nynorsk, og nordsamisk somer lovfestet som likestilt offisielt språk med norsk i de nordnorske kommunene Kárášjohka-Karasjok, Guovdageaidnu-Kautokeino, Unjárga-Nesseby, Porsanger og Deatnu-Tana og Gáivuotna-Kåfjord.

Mangelen på lovfesting setter ikke Norge i noen særstilling. En rekke land har lignende praksis, f.eks. Sverige og USA. På den annen side sier den finske konstitusjonen av 2000 sier av finsk og svensk er nasjonalspråk i landet. Den sveitsiske konstitusjonens artikkel 4 sier at landet har fire nasjonalspråk: tysk, fransk, italiensk og romansch (retoromansk).

(I omtalen ovenfor er to begreper brukt: offisielt språk og nasjonalspråk. Jeg går ikke nærmere inn på de to begrepene her.)

Stor forbokstav

I norskboka jeg hadde på folkeskolen, A.E. Knappens salige Øving gjør mester var det noen få regler for bruk av stor bokstav. 1: Etter punktum brukes stor forbokstav. 2: Egennavn skal ha stor forbokstav. I tillegg observerte vi at en del forkortelser av navn ble skrevet med store bokstaver. Det lokale trafikkselskapet het HTS.

Dette er fremdeles gjeldende regler, men rammene er videre i dag. Det er nå kommet en type ord i norsk som kalles pukkelord. En eller flere store bokstaver midt inne i ordet er omgitt av små bokstaver. iPod er et slikt ord. Selv om dette er ganske nytt i norsk, har det vært lenge i andre språk. Skotter kan f.eks hete MacLean. Et annet kjent navn, DuPont, har sitt opphav i fransk.

På engelsk kalles dette camelCase (men det finnes mange andre betegnelser). "Camel er jo lett å forklare, den store bokstaven inne i ordet danner en pukkel lik den kamelen (? dromedaren?) har. men hvor kommer "case" fra. Egentlig peker dette tilbake på arbeidet i trykkeriet i den tid man drev med håndsetting. Bokstavene lå i to kasser De store lå den øvre kassen, de små i den nedre, altså "upper case" og "lower case".

Dagens bok - "Racists"

Tittelen og baksideteksten var umiddelbart fengende, men boka klarte ikke å tilfredstille mine forventninger. Jeg har nettopp lest Kunal Basu: Racists. Handlingen er lagt til 1800-tallet. Utgangspunktet er en diskusjon mellom en engelsk kraniolog, Bates, og hans franske rival Belavoix om den hvite rasens overlegenhet. To barn, en svart gutt og en hvit jente plasseres på en øde øy sammen med en stum barnepike. Barna skal i prinsippet være uten annen menneskelig kontakt enn hverandre de første 12 år av sin levetid. Barnepikens oppgave er å sørge for at barna holder seg i live. Bates hevder at det hvite barnet ut fra sine naturlige forutsetninger vil vise sin overlegenhet, franskmannen hevder at de to vil være like.

Flere problemstillinger er interessante i denne sammenheng. Forskningsetikk er en, kjønn en annen, men dette flettes ikke inn i historien. Darwins utviklingslære bringes inn, men synspunkter herfra utnyttes også lite. Barnas utvikling er lite i fokus. Når forfatteren plasserer dem i den sotuasjonen han gjør, ville utvikling av språk og kognitive ferdigheter kunne vært tematisert. I boka er slike problemstillinger knapt berørt.

I stedet lar forfatteren Quartley, Bates assistent, utvikle et forhold til barnepiken, og overraskelse: Hun er ikke stum! De to planlegger en aksjon sammen med kapteinen på skipet som jevnlig besøker øya for å forsyne beboerne med mat og andre nødvendigheter samtidig som forskerne måler kraniestørrelser, -vinkler og annet som skal supplere det empiriske grunnlaget for prosjektet. Boka slutter med at Belavoix omkommer på en annen reise. Gutten blir røvet av arabiske slavehandlere og assistenten og barnepiken tar til seg jenta.

Barna, som står i sentrum for dette umoralske eksperimentet, beveger seg hele tiden i ytterkant av historien. En årsak til det kan jo være at det ville ha vært ulogisk å gi dem en stemme, språkløse som de er, men en kan vel uttrykke barnas erfaringer og utvikling uten å at dette gis form som språklige uttrykte tanker eller tale.

Iriiterende at ikke denne Robinsonispirerte undersøkelsen av europeisk rasisme ble utviklet til noe bedre.



http://www.orionbooks.co.uk/MP-40052/Racists.htm

Vant på dialekten

Ifølge VG 04.02.07 gikk artisten Jenny Jensen videre til finalen i Melodi Grand Prix. Hun sang på uforfalsket nordlandsdialekt og vant på det. Hva med andre som har vunnet MGP: Finn Kalvik, Wenche Myhre, Jahn Teigen og haugevis av andre østlendinger. Kriteriet "sang" oppfylles av alle som deltar i MGP. Når Jensen vant pga av dialekten, kan en spørre om de andres seire skyldes fravær av dialekt eller om de vant på tross av dialekten.

Babyfrosk - froskebaby

Normalt er det slik i norsk at siste ledd i et sammensatt ord er kjernen i sammensetningen. En "flypassasjer" er en type "passasjer", mens "passasjerfly" er en type "fly". På samme måte vil en "løvfrosk" være en type frosk.

I en tekst kom jeg nylig over ordet "froskebaby". Dette må være en liten frosk, kanskje en som nettopp har avsluttet stadiet som rumpetroll. (En kollega av meg tolket dette som "en menneskelig baby med utseende som en frosk, gitt en passende kontekst", men støtter også tolkningen "liten frosk"). Det interessante er at ordet med omvendt struktur, "babyfrosk", har samme betydning.

I dette tilfellet ser det altså ut til at begge ordene kan grupperes under det overordnede begrepet "frosk" til tross for motsatt struktur.

Jeg er nå på jakt etter flere slike ord. Det ser ut til at det er mulig å lage flere med "baby" som et av leddene i sammensetning. Spørsmålet er om det finnes flere.

Gråsame

I Klassekampen 30.01.2007 skriver Bente Aasjord om gråsamene, de som både har norsk og samisk bakgrunn. For mange nordlendinger har det kommet som en overraskelse at det finnes samisk blod i årene deres. Så også jeg. For mindre enn et år siden ble jeg bevisst min status gråsame.

I min farmors hjem ble det trolig snakket samisk, med temmelig stor sikkerhet kan en si at det skjedde i hennes mors hjem. Denne greina av familien kommer fra Arjeplog i Sverige, og der vokste oldemor opp. Om det her er snakk om sørsamer eller lulesamer, vet jeg ikke ennå. Dette forholdet har vært underkommunisert i hele min oppvekst. Kanskje er det slik at min far heller ikke kjente til dette? Jeg har også hørt, uten å ha det dokumentert, at det på min mors side er sørsamer. Dette er et spor som må forfølges.

Slektsgranskingen, som ikke er utført av meg, viser også 28 generasjoner tilbake på min farfars side. Den første der er Orm, født ca. 1050!

Motsigelse

Snøen laver ned. Klar for skiløypa. Tung baksing i motbakke på bakglatte ski.

For bløt smurming gir dårlig fart nedover, men godt feste i motene. For hard smurning gir god fart nedover, dårlig feste i motene. Problemer oppover kan kompenseres med armstyrke og skøyteteknikk, problemer nedover kan avhjelpes med staking.

Feste og gli, tese og antitese. Syntesen? Ettersøkes og finnes i smørebua.

Sørsamisk

Sørsamisk er et minoritetsspråk som snakkes i Midt-Norge, dvs. Østerdalen, Trøndelag og sør for Saltfjellet i Nordland. Sørsamer bor også i tilgrensende områder i Sverige Språket tilhører samme familie som nordsamisk, men de to språkene er ikke gjensidig forståelig. Det er uklart hvor mange sørsamer som bor i Norge, men antallet er anslått til ca 1000. På Wikipedia er det anslått at kun 500 snakker språket, de fleste av disse er eldre.

Sørsamisk er et alvorlig truet språk, det betyr at det står i fare for å dø ut. Denne alvorlige situasjonen har ført til en økende interesse for språket. Flere yngre ønsker å ta det i bruk, privat og offentlig settes det inn ulike virkemidler for å bevare og utvikle språket. Nylig har Inger Johansen lever en masteroppgave der språket ses i. Hun har lagtut en kortere omtale av omtale av arbeidet sitt.

Når en hører begreper som truede språk og språkdød, tenker en kanskje ikke primært på Norge, men faktum er altså en i vårt land et språk som kan klassifiseres som truet. Og det er ikke det eneste! Nordsamisk er tilhører ikke denne gruppen.

Dagens bok

Den kurdiske forfatteren Dilsa Demirbag-Sten er forfatter av boka "Stamtavlor" (Månpocket 2005). Hun kom til Sverige fra Tyrkia som seksåring i 1976. Innledningvis beretter hun om morens reise til Sverige i 1976. Det resterende er beretninger fra ulike opphold hos familien i Tyrkia. Historiene er delvis knyttet til hennes egne erfaringer, delvis er de knyttet til andre. Boka beskriver en dypt rotfestet kvinneundertrykkende praksis. Det gjør vondt å lese de nøkterne beskrivelsene av det liv de kurdiske kvinnene i det østlige Tyrkia levde/(lever?) . Forfatterens anklagende finger rettes ikke bare om mennene, kvinnenes praksis som oppdragere trekkes også fram.

Ville denne boka ha vært skrevet om forfatteren hadde vokst opp i Tyrkia? vanskelig å si. Når det nå er kommet på svensk, skyldes det nok oppvekst i og erfaringer fra et vestlig land med et kvinnesyn som er radikalt forskjellige fra det en finner på den tyrkiske landsbygda. På den annen side famstiller forfatteren seg som et gjenstridig barn, men mye av opprøret mot autoriteter og hevdvunne skikker og seder er hentet fra forfatterens forbilde: mormor.

Ishotell

Åhh - hvilken helg. Sted: Ishotellet i Jukkasjärvi i nærheten av Kiruna. Forhold: Iskaldt om natta, -31 grader ute, -11 inne.

Hotellet er et fantastisk utstillingslokale for iskunst. Et stort antall suiter skapt av kuntnere/designere fra hele verden, og en bar som det går frasagn om. På dagtid: Skitur i -26 grader der streifende rein krysset skisporet foran oss. Isskulpturering der vi selv fikk leke med et nyttt materiale. Til slutt besøkte vi "vårres folk". Jeg har nettopp fått bekreftet at det er mer samisk blod i årene enn hva jeg trodde. Se selv: http://www.icehotel.com/

Vi gikk hver til sitt/vårt?

"Vi har bestemt oss for å gå hver til sitt" sa en dansk skuespiller på Krøniken som jeg så i opptak i kveld. "Vi har bestemt oss for å g hver til vårt" stod de i de norske undertekstene. Her er det åpenbart en forskjell på dansk og norsk. Inuitivt ville jeg bruke den danske strukturen hvis jeg skulle si dette på samme måte som jeg ville si "Vi gikk hver sin vei" der en østlending bruker "Vi gikk hver vår vei".

En omskrivning av den danske ytringen kan være "Vi har bestemt oss for å gå fra hverandre, jeg til mitt og han sitt".

Bakgrunnen for "Vi gikk hver sin vei" kan kanskje skisseres slik:

- Vi gikk
- Hver av oss gikk
- Hver av oss gikk sin vei
- Hver gikk sin vei
- Vi gikk (hver av oss) sin vei
- Vi gikk sin vei.

Når et slikt tosomt vi splittes opp i to individer, er det vel ikke grunn for å bruke vår lenger? Det er neppe et holdbart argument. Betyr "vi spiste matpakken vår ute i sola" at det bare fantes en matpakke. Nei, det er nok heller slik at det fantes to matpakker slik at vi kunne spise hver vår/sin. Argumenter knyttet til logikk er ikke alltid holdbare når det gjelder språk.

Det samme slår inn i 2. person flertall: Jeg kan gi to av mine kolleger hver sin kinobillett og si: "Her har dere hver sin billett". Mange andre som deler ut kinobilletter vil si "Her har dere hver deres billet".

Detektivarbeid

"Hunk heller ikke tobakken sedvanlig masticate l unbuckle fn l fn ) sykehuslege trapp strekke efri gómur om dristig JEG gikk fn ) sedvanlig subdivision Norsk slothful husoldning Engelske subdivision bred subdivision om dataprogram fn ) du ER plasserte kjøre sin vei onus " begge to kaste piss sedvanlig , elv ansvarlig for sedvanlig ae".

Nei, jeg har ikke hamret løs på tastaturet etter å ha inntatt noe sterkt. Jeg har tatt teksten "Dette er et forsøk på å oversette et avsnitt fra norsk til engelsk ved hjelp av et dataprogram som ligger fritt tilgjengelig på internett" og kvernet den gjennom ulike nettbaserte oversettere. Ideen kom etter å ha lest en artikkel på forskning.no. Teksten gikk følgende vei: norsk - nedelandsk - latin - portugisisk - finsk - italiensk - islandsk - engelsk - norsk. Er det rart at det gikk galt?

Turen norsk - engelsk - norsk skulle vel være enkel? Dessverre er det ikke slik:

Til engelsk: "This am a attempt on the to compilate a episode at Norwegian at british by means of a dataprogram as lie freely acce at domestic."

Tilbake til norsk: "Denne er en forsøk på å kompilere en avsnitt for Norsk for engelsk ved hjelp av en dataprogram idet skrøne fritt tilgjengelig for hjemmemarked."

Konklusjonen er tredelt:

1. Oversettelsesprogrammet jeg brukte er ikke til å stole på
2. Det er svært langt igjen til pålitelig online-oversettelse
3. Jeg har funnet en ny selskapslek: "Hva var utgangspunktet for dette?" Hvilket språk har teksten vært innom?
   

28. generasjoner!

For en tid siden fikk jeg tilsendt en oversikt over min familie på min farfars side. Der er det mulig å følge mine forfedre 27 generasjoner bakover. Den tidligst fødte er Eiliv Ormsson. Fødselsåret antas å være rundt 1075. Det står ingenting om faren, Orm, men det er ikke urimelig å anta at han var født rundt 1050, dvs. ikke lenge etter slaget på Stiklestad! Jeg holder på med å klargjøre materialet for publisering fra min hjemmeside. Det gjenstår en del arbeid før jeg kommer så langt. Materialet inneholder mye utfyllende informasjon som skal publiseres i tilkytning til navnelistene.

Materialet kompletteres med stoff fra min farmors familie. Opplysningene der går ikke så langt tilbake, men de viser at det er samisk blod i familien, trolig er det snakk om lulesamer. Når det på min mors side etter sigende er sørsamer, blir dette ekstra spennende. Anekdoter forteller også at det er forbindelse med Quirini (Se f.eks. http://vaeroey.hagerup.com/Quirini.htm).

ganske så...

Når man skal moderere en beskrivelse som er uttrykt ved hjelp av et adjektiv i predikativ posisjon ("stor, pen, dyr"), kan en for eksempel si at "X er ganske pen/ganske stor/ganske dyr". Skal man uttrykke at objektet som omtales har egenskapen i stor grad, kan en si at "X er så pen/så stor/så dyr". (Det er her viktig å presisere at "så" ikke har trykk. Det heter altså "X er så STOR/så PEN/så dyr". Hvis en legger trykk på "så" sier en at objektet har egenskapen i en definert grad: "X er SÅ stor" etc).

En nye uttrykksmåten er blitt ganske vanlig de siste årene. Den benytter "ganske+så" for å modifisere". Dette gir formen "ganske så stor, ganske så pen, ganske så dyr" (søk på konstruksjonen "ganske så" på Google gav 439000 treff!). I denne konstruksjonen modifiseres altså "så stor/pen/dyr" av "ganske". Mens en utgangspunktet kunne utrykke størrelse i stigende grad som "ganske stor - stor - så stor" har en nå fått en fjerde kategori, men hvor plasserer "ganske så ADJ" seg i det nevnte hierarkiet: Er det

1. "ganske stor - stor - så stor - ganske så stor"

2. "ganske stor - ganske så stor - stor - så stor".

3. "ganske stor - stor - ganske så stor - så stor

eller kan det være slik at "ganske så" ikke skaper noen ny kategori?

Jeg er usikker, men for meg høres graderingen i 3 rimelig ut.


Alle de modifiserte ordene er adjektiv. "Ganske" kan også modifisere adverb; "Bilen kjørte ganske så fort", "De spilte ganske så høyt".

En ny variant av dette hørte jeg på radio i går: "Det går ganske så an", sa en yngre mann. Hva betyr det, egentlig?

Barneoppdragelse

"Kos og kaos" hadde premiere på NRK tidligere i uka, og Klaus Sonstad, programlederen, var en naturlig gjest på Skavlan i går kveld. Skavlans første spørsmål var fritt sitert: "Hvordan må man te seg for å få barn til å gjøre det man vil?" Sonstad svarte uten å reflektere over sprørsmålet. Det er interessant å observere at et så antikvert syn på barn og barneoppdragelse presenteres. Barnet stilles altså opp som et objekt som skal formes. Her var det ingenting om selvstendighet, nysgjerrighet, fantasi, empati, toleranse og andre mål som preger moderne barneoppdragelse. Har en lyktes med barneoppdragelsen dersom en har klart å "lage" en konform robot?

Ruger

Jeg tok bussen idag, Det skjer ikke for ofte. Vanligvis transporteres legemet pr. sykkel eller bil. Uansett, jeg husket iallfall en av de grunnleggende norske bussreglene. Fyll opp hvert av dobbeltsetene med én person først. Passasjerene skal skal fylle opp setene nærmest vinduet først. Deretter kan man begynne å sette seg på sete nr 2, det mot midtgagen.. Unntak gjelder kun for bekjente som tar bussen sammen eller som treffes på bussen. De kan sette seg på et ledig dobbeltsete.

Normalt er det altså ikke comme il faut å sette seg sammen en enslig ukjent person dersom det finnes andre ledige seter. Å gå inn på en buss der det kun sitter én passasjer og så sette seg sammen med vedkommende er direkte upassende i Norge.

Hva skjer når folk begynner å gå av bussen? Selvsagt blir det ledige seter rundt omkring. Hva skal man da gjøre hvis man sitter sammen med en ukjent person og ingen samtale har kommet i gang? Rundt omkring er det ledige seter mot midtgangen, kanskje til og med ledige dobbeltseter. Jeg blir sittende - selv om det er bare to av oss igjen i bussen (OK, hvis jeg leser ei avis, eller jeg begynner å rote i veska, kan det hende jeg flytter meg.) Jeg har heller ikke noe ønske om at den som sitter ved siden av meg skal flytte, selv om jeg sitter i det innerste setet. Jeg ville kanskje stusse hvis det skjedde. Lukter jeg dårlig, eller er det noe annet galt med meg? Liker ikke den pene, unge jenta å sitte sammen med en gubbe på nærmere 60 år?

Gjensittere, folk som ikke flytter seg når de blir ledige seter, har fått en spesiell betegnelse. De kalles for "rugere". Etter det jeg har skjønt, oppleves rugerne som ubehagelige av enkelte passasjerer. Disse passasjerne mener altså at når det blir ledige seter i bussen må man begynne å omplassere andre reisende, i det minste den som sitter ved siden av en selv. Er det noe spesielt man kan gjøre med dette? Merke av spesielle rugerseter slik at de som sitter mot vinduet vet at sidepassasjeren ikke kommer til å flytte seg før vedkommende skal av. Kanskje noen kan lage gå en button med teksten "Jeg aksepterer rugere"?

Ytringsfrihet og fundamentalisme

Kan man være kristen uten å være fundamentalist? I et fundamentalistisk perspektiv er det visse grunnleggende sannheter en ikke kan utfordre. Det første bud uttrykker at det bare en gud. Blasfemiske uttrykk rammer dermed pr. definisjon kun denne guden siden ingen andre finnes. Hvilke situasjon kommer man i som kristen hvis man viser forståelse for andre religioner og deres gud(er). Ytringsfriheten tillater offentlig høyttenkning om slike problemstillinger. Blasfemiparagrafen beskytter religioner mot forhånelse (av gresk blasphemein "å snakke stygt om"). At denne paragrafen er sovende er en indikasjon på at ytringsfriheten står sterkt. Hvordan kan en slik paragraf "sove" hvis gud er i live og "våken"?

Dagens bok - Hva er innvandring?

Universitetsforlagets "Hva er ..."-serie gir innblikk i ulike fagområder. I fjor kom "Hva er innvandring?" av Grethe Brochmann. Temaet "innvandring" engasjerer de fleste. Dette er et område hvor svært mange nordmenn har klare oppfatninger. Det er ikke for ingenting at det har vært dominerende i norsk samfunnsdebatt i flere tiår.

Boka er ikke en oppsummering av det som har skjedd. Innvandringsproblematikken settes inn i en samfunnsfaglig sammenheng med referanser til historiske epoker, politiske vedtak, økonomisk utvikling og individuelle skjebner. Innvandringen ses i forhold til velferdsstaten (kan man nyte godt av den når man ikke har ytt noe for å bygge den?), nasjonsbygging, flerkulturalitet, internasjonalisering, arbeidsmarkedet. Brochmann skriver godt og utnytter i mange tilfeller begrepsmessige motsetningspar for å understreke sine poeng. F.eks. er norsk politikk etter innvandringsstoppen beskrevet som "myk inni, hard utenpå". Når nordmenn er blitt kjent med naboen fra Somalia, kan holdningene endre seg noe, man er fremdeles "mot innvandring, men for innvandrerne".

Noen av de korte personlige beretningene er sterke. En brasiliansk flyktning forteller fra Sverige: "Jag förvandlades från att vara vit medelklassindivid med intellektuella ambitioner till att tillhöra det lägsta skiktet i samhället, de kroppsarbetandes, och samtidsig bli svartskalle. Från att ha varit huvud blev jag kropp, både i samhällets arbetsdelning och i den svenska mytologin. Det var en djup chock i allas liv."

Innledningsvis peker Brochmann på norsk utvandringshistorie (nest etter Irland var Norge det europeiske land som hadde flest innvandrere til USA på 1800-tallet) og holder fram den statusen utvandrerne hadde (i enhver innvandrer finner man en utvandrer), og den glans det står av migansjonsbølgen til USA for over 100 år siden. Situasjonen er en helt annen for innvandreren som kommer til Norge i dag.

Uansett hva man mener om innvandringspolitikk, kan denne boka bidra til å heve kvaliteten på debatten i sofakroken, på arbeidsplassen eller i offentlige fora.

1. person entall

Den kanskje vanligste språklige betegnelsen en bruker når en skal vise til seg selv er "jeg" som i "Jeg kommer snart" (Jeg finnes riktignok i en rekke dialektale former i norsk, blant disse er "jæi, je, eg, ær, æ, e, i"). I tillegg har en selvsagt objektsformen "meg" (mæi, meg, me, mæ")

En kan imidlertid vise til seg selv på andre måter. Mange bruker "du" som i "Du blir jo lei etter hvert". En tredje måte er å bruke "man" eller "en": "Man blir jo lei etter hvert."

Kongen har en egen form, det "kongelig vi": "Vi, Harald, utnevner NN til ambassadør i Langtvekkistan."

I tillegg til pronomen kan en bruke slektkapsbetegnelser, men bare i samtale med små barn:
- "Kom til pappa/far/bestefar/farfar/morfar/oldefar/onkel/bror(?)/".
- "Kom til mamma/mor/bestemor/farmor/mormor/oldemor/tante/søster(?)".

Ikke alle selskapsbetegnelser kan brukes som betegnelse på seg selv. "Kom til søskenbarn, fetter, kusine" er umulig å bruke slik det er gjort ovenfor.

Når man man slutte å benevne seg slik? Vanskelig å si, men dette brukes nok i liten grad etter at barna er begynt på skolen. Dersom en person ber sin 30-årige sønn om å "hjelpe pappa med PC'en", er det vel lite sannsynlig at han vil komme til den som har produsert ytringen, nemlig faren. Sannsynligvis vil 30-åringen heller tenke på farfaren, som vil være en mye tydeligere referent for "pappa" i en slik sammenheng.

Skriftlige virkemidler

Jeg har nettopp gjenlest "Lady Chatterleys elsker", D.H. Lawrences skandaleroman fra 1928. Den første norske utgaven kom i 1954, og historien om Constance Reids forhold til skogvokteren Oliver Mellors skapte mye røre med sine (etter den tidens mål) eksplisitte skildringer av seksualitet.

Jeg skal det ligge, og heller se på noen av virkemidlene som brukes for å tegne portretter av hovedpersonene. Fortellerstemmen er skrevet ut på et bokmål som må beskrives som moderat. En del a-endelser finnes, f.eks brukes ordformen "hytta". Når det gjelder dialogene er forholdet et annet. Connies replikker er gjengitt i et feilfritt bokmål, mens skogvokterens ytringer ikke følger normal ortografi. Se på følgende utdrag som er hentet fra slutten av 12. kapittel. Legg spesielt merke til hvordan de to personenes forskjellige bakgrunn uttrykkes gjennom den skriftlige framstillingen.

Hun lå der fremdeles da han kom inn igjen, - lå og glødet som en sigøynerinne. Han satte seg på krakken ved siden av henne.
"Du skulle komme bortom den andre hytta en kveld før du drar. Vi'ru det?" spurte han, og hevet øyenbrynene sine mens han sa det, og hendene hans dinglet mellom knærne.
"Vi'ru det?" gjentok hun ertende.
Han smilte.
"Ja, vi'ru det?" spurte han en gang til.
"Jå-å!" sa hun og hermet dialekten.
"Jo-ho," sa han.
"Jo-ho," gjentok hun.
"Og så må du sove med meg," sa han. "Det må til, det. Når kommer'u da?"
"Når skulle jeg komme da?" spurte hun.
"Næ-hei, det kan ikke jæ si. Når kommer'u da?"
"Kan hende te' sønda'n," sa hun.
"Kanskje te' sønda'n! Ja, gjør det!"
Han lo en snar latter mot henne.
"Næhei, du kan'ke få're te', du," protesterte han.
"Hvorfor kan'ke jeg få're te'?" spurte hun.
Han lo. Hennes forsøk på å snakke dialekten var av en eller annen grunn så lattervekkende.
"Kom nå, nå er du nødt til å gå!" sa han.
"Er jæ de'a?" sa hun.
"Æ jæ de'a?" rettet han på henne.
"Hvorfor skal jeg si æ når når du sa er," protesterte hun. "Du holder deg ikke til spillereglene, du, jo."
"Gjør jæ ikke det!" sa han og bøyde seg fram og strøk henne ømt over ansiktet.

For å få dette til er oversetteren (i dette tilfellet) nødt til å stole på at leseren kjenner de virkemidlene som brukes og vil forstå dem slik de er intendert. Et relativt trivielt aspekt ved dette er bruken av forskjellige skrivemåter. For Connie, dvs. lady Chatterley, brukes ordformen "jeg", for skogvokteren brukes "jæ". Legg også merke til bruken av apostrof for å markere lyder som ikke uttales. Når "d" sløyfes i "kommer du" blir resultatet "kommer'u". På samme måte blir "til" til "te' ", "kan ikke" til "kan'ke" og "da" til " 'a".

Mer interessant er ordformen "er". "Hvorfor skal jeg si æ når når du sa er," sier Connie mot slutten av utdraget. Dette ordet uttales /æ:r/, altså med en æ-lyd. (I normal dagligtale er det ikke uvanlig at final /r/ faller bort slik at "er jeg" uttales /æ jei/ slik skogvokteren gjør). En må ta for gitt at både lady Chatterley og skogvokter Mellor uttaler "er" med /æ/. Til tross for dette skrives bare Mellors replikker ut med "æ", for lady Chatterley brukes "e". Her er det altså kun visuelle virkemidler som bidrar til å uttrykke klasseforhold. Begge sier /æ/. Det normerte skriftbildet krever "e". Overklassen representeres gjennom å bruke normert skrivemåte, noe som skal reflektere normert tale. Skogvokterens gjengis med lydrett skrivemåte, noe som skal reflektere dialekt og tilhørighet til et lavere sosialt lag.

Som en ser er grafiske uttrykk et potent virkemiddel!

(Det er interessant å merke seg at oversetteren ikke utnytter alle muligheter. Innledningsvis sier Mellor: "Ja, vi'ru det?". Vi ser av forme "det" at bokstaver som ikke er assosisert med noen uttalt lyd, skrives fullt ut, ellers ville det ha stått "de't" og " "Ja, vi'ru de'?".)


Nedenfor ligger den engelske originalen hentet fra http://www.bibliomania.com/0/0/32/68/frameset.html

Her ser en samme fenomen brukt i et engelsk språkmateriale.

When he came back she was still lying there, glowing like a gipsy. He sat on the stool by her.
"Sholl ter?" she echoed, teasing.
He smiled. "Ay, sholl ter?" he repeated.
"Ay!" she said, imitating the dialect sound.
"Yi!" he said.
"Yi!" she repeated.
"An' slaip wi' me," he said. "It needs that. When sholt come?"
"When sholl I?" she said.
"Nay," he said, "tha canna do't. When sholt come then?"
"'Appen Sunday," she said.
"'Appen a' Sunday! Ay!"
He laughed at her quickly.
"Nay, tha canna," he protested.
"Why canna I?" she said.
He laughed. Her attempts at the dialect were so ludicrous, somehow.
"Coom then, tha mun goo!" he said.
"Mun I?" she said.
"Maun Ah!" he corrected.
"Why should I say maun when you said mun?" she protested. "You're not playing fair."
"Arena Ah!" he said, leaning forward and softly stroking her face.

Muligheter for norsk språk

Det er allment akseptert at betegnelser som "rike" og "fattige" språk er unyttige. Noen forsøker å argumentere med at antall ord i en ordbok vil være en god indikasjon på hvor mange ord et språk inneholder. Det er ikke en holdbar påstand. Hvis en skal telle ord må en først gjøre rede for hva en mener med et ord. Er "bil" og "bilen" et eller to ord? Hvis man mener det er to, får en to til ved å inkludere "biler" og "bilene" og fire til med "bils, bilens, bilers, bilenes". Vanligvis vil en ikke inkludere bøyningsformer. Hva så med likelydende ord? "Høy" (tørt gras) og "høy" (motsatt av kort) er to ord. Betydningsinnhold er altså et kriterium. Hva med ord som skrives likt "kost" (børste) og "kost" (mat) må være to ord, både ulik uttale og forskjellig meningsinnhold. Hva med sammensetninger. "Rød" er et ord, "vin" et annet, hva med "rødvin", "rødvinsglass", "rødvinsglassamler"? I norsk er det i prinisppet ingen grenser for hvor mange ord som kan kombineres. Og hva med synonymer som "frem" og "fram", kasusformer som "hun" - "henne", "han" - "ham"?, avledninger som "venn", "vennlig", "vennlighet" osv osv. Her har norsk et uendelig stort potensiale. Jeg viser interesserte til Anne Goldens bok "Ordforråd, ordbruk og ordlæring" (Gyldendal 2003).

Hva så med stavelser? På et gitt tidspunkt vil det sannsynligvis være et gitt antall stavelser i ord ettersom reglene for hvordan stavelser dannes er ganske restriktive. En norsk stavelse kan starte med te konsonanter som i "straks" og slutte med fire som i "falskt" (noen mener fem som i "skjelmskt"). Dette kan en formalisere som KKKVKKKK (K og V står for K(onsonant) og V(okal). Innenfor disse rammene er alle kombinasjoner mulige med den restriksjon at det må være en V med: V, KV, VK, KVK, KKVK, KVKK etc etc. Deretter kan en se hvile lyder som kan stå i de ulike posisjonene. Hvis et norsk ord starter med K, kan nesten alle lyder stå fremst (ng-lyden (som i "lang" kan ikke komme først i tillegg til noen andre).Hvis et norsk ord starter med KKK må første K være /s/. Vokalen i midten kan være kort ("sinn") eller lang ("sin"), eller en kan finne en diftong der ("sein").

I norsk er det ennå ikke laget en komplett oversikt over hva som er mulig. Det er gjort noen anslag over antallet, og man mener at det er 50000 mulige stavelser. Hvor mange av disse er i bruk? Det vet man heller ikke. De er anslått at antallet er rundt 5000. Hvis det er slik, er det med andre ord bare 10% av det totale antallet som er i bruk. Blant de ubrukte er "skril", "sprenk", "kråsp" og mange andre. Jeg håper å kunne komme med lista over de mulige om ikke lenge.

Deres eller deres?

Bokmålet har et trekk som det er alene om, og som kanskje kan benevnes som en anomali.

Mens en i norske dialekter skiller mellom eieform i 2. og 3. person flertall, bruker bokmålet samme form. I Sandnessjøen snakker en om "dåkkers bil" (2. person flertall) og "deres bil" (3. person flertall). I andre dialekter finner en former som "dåkkers - dæmmers" eller "dykkar - deira". Den siste ordparet er også det som brukes i nynorsk.

Bokmålsformene "deres" - "deres". kan lede til følgende tvetydighet: "Deres bil" kan være bilen til dem jeg snakker MED, men det kan også være bilen til dem jeg snakker OM. Heldigvis går det som regel bra, men å hevde at denne målformen er alle andre overlegen, gjelder iallfall ikke på dette området.

For å kompensere for dette er paret "deres - dems" utviklet. "Bilen deres" tilhører dem man snakker til mens "bilen dems" tilhører dem snakker om. Dette er et framskritt, men blir vel neppe tatt opp i bokmålet med det første.

3. kvadratsetning

Ta et tall, f.eks. 5. Gang det med seg selv: 5x5 = 25. Tallet 4 er et "hakk" mindre en 5, tallet 6 er et "hakk" større. Multipliser disse med hverandre. Svaret er 24. 4x6 er altså én mindre enn 5x5.

Ta en annet tall: 10. Kvadratet av dette er 100. Tallene over og under er 11 og 9. Produktet av dem er 9x11 = 99, altså en mindre enn 10x10.

Ta et tredje tall: 1000. Kvadratet er, en million. Produktet av 1001x999 =, igjen en mindre.

Slik er det hele veien uansett hvilket en tall en velger. Produktet av tallene som ligger 1 over og 1 under tallet man kvadrerer er 1 mindre enn kvadratet. 3. kvadratsetning gjelder selvfølgelig alltid (a-1)(a+1) = (a2 -1) (Beklager plasseringen av 2-tallet).

Slik kan man imponere i selskapslivet. Alle vet at 80x80 = 6400. Men hva er 79x81? Jo, etter regelen over 6399! Og 91x89 er selvfølgelig 8099.

En kan også ta tall som ligger 2 over og under. 5x5= 25. 7x3=21. Her er altså produktet 4 mindre enn kvadratet. 78x82 blir dermed 6396. (a+2)(a-2) = a2-4.

Tall som ligger 3 fra gir en forskjell på 9 fra kvadratet 5x5=25. 2x8= 16. Differansen mellom 25 og 16 er 9. 93x87 blir dermed 8091. (a+3)(a-3) = a2-9.

Som en ser blir differansen mellom kvadratet (25) og produktet (24, 21, 16) lik kvadratet av avstanden fra det opprinnelige tallet 1x1=1, 2x2=4, 3x3=9 som gir 25-1=24, 25-4=21, 25-9=16.

Dermed vil rekken fortsette med 16 mindre enn kvadratet av det første tallet som vi kan kalle a (a x a - 4x4), deretter 25 (a x a - 5x5) og så videre. 99x81 må dermed bli 8019 (som er svaret på regnestykket).

Legg også merke til en annen sak. Forskjellene mellom de kvadrerte tallene vi trekker fra den kvadrerte a, ligger på en nydelig aritmetisk rekke av oddetall som øker med 2!

1..4..9..16..25....36...49..64....81..100
..3..5..7...9....11....13...15....17...19
Det er mye pent i matematikken!

Dagens bok - Islam for begynnere

Man bør jo holde seg informert, særlig om et så aktuelt tema (og evig?) tema som islam. Koranen har ligget på nattbordet lenge, og den er mildt sagt tunglest. En årsak til det er en heller uvanlig disposisjon - de lengste suraene (kapitlene) kommer først, deretter blir de kortere og kortere. Unntaket er en kort muslimsk bønn som kommer først. Det er 114 suraer totalt, jeg har fremdeles mange igjen. Mye av det som står der minner om det vi terpet på i bibelhistorietimene på folkeskolen, men det er åpenbart at lesning av Koranen må knyttes til lesning av kommentar- og støttelitteratur.

Det finnes snarveier til kunnskap. En slik er Islam for begynnere av Ziauddin Sardar og Zafar Abbas Malik, utgitt av Bracan forlag i 1996. Dette er en "snill" illustrert innføring i islam. det er lite tekst på hver side som i tillegg er gitt et moderne design. Historiske forhold og bakgrunnen for dogmatismen vies en del plass.

Bakgrunnen for sunni- og shiaretningene tas opp, men langt fra fyldig nok, særlig sett i forhold til det konfliktfylte forhold mellom disse retningene. Religionskritiske drøftinger finnes naturlig nok ikke.

De mest interessante er kanskje noen setninger om islamsk økonomi som sies å være "en utviklet disiplin med egne kategorier, konsepter, analytiske redskaper og institusjoner. Ved å operere på basis av null rente, medeierskap og profittdeling legger den et islamsk perspektiv på sosial rettferd, arbeidsledighet, økonomisk utvikling, offentlig gjeld og spørsmål om global økonomisk struktur."

Mer står det ikke, så den som vil vite mer, får lete andre steder. Det skulle vært interessant å se vestlige økonomers kommentarer til dette. Virkemidler og mål ser ut til å være svært forskjellige fra de prinsipper som ligger til grunn for den herskende økonomiske modell i vår del av verden.

Les med barna!

Lesing for barn har mye positivt ved seg. Det er koselig å sitte sammen og følge med i ei pekebok eller å høre om troll og hekser. Vi vet også at lesing har andre positive effekter. En artikkel i Educational Psychology 4/2005 - "Environmental and Genetic Influences on Preeding Skills in Australia, Scandinavia, and the United States" er en tvillingstudie som rapporterer om lesemiljøet rundt 4-5 år gamle barn. Konklusjonen er kanskje ikke overraskende: "Miljøet har en klar innvirkning på barnas forutsetninger når de skal gå inn i lesningens verden, og denne forberedelsen kan spille en viktig rolle for enkelte av barna som skal inn i det mangfoldige,kompetitive og komparative miljøet en finner i klasser hvor elevene skal lære å lese. De som ikke lykkes til å begynne med på grunn av dårlige forberedelser kan komme til å trekke seg tilbake fra leseaktiviteter og derfor komme ytterligere etter sine jevnaldrende, særlig hvis de også har genetiske begrensninger på evnen til å lære å lese". (Ordet "genetisk" høres kanskje dramatisk ut, her kan det kanskje leses som "lærevansker"?) Siden genetisk manipulasjon ikke lar seg gjennomføre, "må utfordringen møtes ved å forbedre tidlig leseforberedelse såvel som den kulturelle støtten barnet får i og utenfor hjemmet."

Et interessant funn er at skandinaviske barn, dvs. norske og svenske, har lavere bokstavkjennskap enn australske og amerikanske barn. Dette blir tilskrevet en etablert skandinavisk tradisjon der barn ikke skal lære å lese før de begynner på skolen, verken hjemme eller i barnehagen. Tidligere forskning peker på en rekke forhold som korrelerer positivt med gode leseevner senere:

- bokstavkjennskap (bokstavers navn, bokstavenes tilknyttede lyder, skrivekonvensjoner

- fonologisk bevissthet (evne til å isolere og manipulere ord innenfor sammensatte ord, stavelser, rim og fonemer)

- fonembevissthet (evne til å isolere og manipulere enkeltlyder er den beste prediksjon for leseferdighet i lavere klasser. Førskolebarn har normalt problemer med å manipulere enkeltlyder, men de kan trenes mot oppmerksomhet mot hvilke lyder ord begynner på eller slutter på, og dette vil de tjene på under senere utvikling av leseferdigheter.

- rask benevnelse (benevne rekker av farger og objekter (vist på bilder)

- generelle språkferdigheter (vokabular, benevnelse, definisjone, morfologiske og grammatiske ferdigheter, verbalt minne (nonord, setningsminne, huske historier)

Kanskje ikke så oppsiktsvekkende, men viktig!
Undesøkelsern "Kartlegging av leseferdighet og lesevaner på 9. klassetrinn"

http://www.odin.no/kd/norsk/dok/andre_dok/rapporter/014005-990502/dok-bn.html

sier følgende: "I vestlige samfunn er det vanlig å regne med at 15-20% har problemer med å leve opp til de skriftspråklige kravene i skole og samfunn."

Konklusjonen inneholder imidlertid noe positivt:

"En av de viktige konklusjonene i 2. klasse var at de svake leserne fortsatt var "tilgjengelige" for leseopplæring, dvs. at svært mange fortsatt var interessert i lesing, likte lesing og leste bøker, tegneserier og ukeblader. Også i forhold til trivsel på skolen var de to gruppene ganske like, og 4 av 5 blant de svakeste leserne oppga at de likte svært godt/godt å gå på skolen. Det var heller ikke nevneverdige forskjeller mellom de to gruppene når det gjaldt hvor godt de likte å se på TV/video eller holde på med dataspill.

I 9. klasse er billedet blitt et annet. De svakeste leserne har et mindre positivt forhold til lesing, og spesielt leser denne gruppen lite bøker. Vi finner også signifikante forskjeller mellom de svakeste leserne og de beste leserne når det gjelder lesing av tegneserier, ukeblader og aviser, men her er forskjellene mellom gruppene mindre."

Altså: Les med barna langt inn i skolealder!

Tungespissblotting

I kveld var det et nytt ansikt i EXTRA-trekningen på NRK, og en ny tungespissblotter viste seg fram. Mange unge, og helst damer, ser ut til å uttale norsk lydene /t, d, n, l/ med tungespissen ut mellom tennene. Etter mine observasjoner er dette langt sjeldnere blant menn (men se nøye på kulturministeren). Gjør du dette? Prøv å si ord som "vennlig, yndling" og se nøye etter i speilet. Er du også en tungespissblotter?

Hvis det er riktig at dette er et fenomen som opptrer hyppigere enn før, og at det er spesielt knyttet unge kvinner, er det naturlig å spørre etter en forklaring. Jeg har en - og kommer tilbake med den ved en senere anledning.

Kristen formålsparagraf

I Adresseavisen i dag har Gunnar Gjengset et innlegg om kristen formålsparagraf. Jeg støtter synspunktene.

Et interessant begrep som nevnes er "kristen formålsparagraf". Språklig sett avviker denne konstruksjonen fra det en vanligvis finner i norsk. Dersom et adjektiv står foran et sammensatt substantiv, beskriver adjektivet det siste leddet i sammensetningen, det såklate etterleddet.. Når det er snakk om "en ny bokhylle", er det "hylla" som er "ny", ikke "boka" som står der. Slik er det for "rød høstjakke, stort vinglass, dyre slalåmski". I noen tilfeller er adjektivet knyttet til forleddet. Når en snakker om "store skogeiere" er det skogene som er store, ikke eierne. "En økonomisk saksbehandler", behandler ikke økonomi, men "saker". Slik er det også med "kristen formålsparagraf". Selve paragrafen er ikke kristen, det er formålet det gjelder her. "En kristen formålsparagraf" er altså en paragraf som skal styre noe mot et kristent formål.

Språk til side. I barnehagelovens kapittel I. "Barnehagens formål og innhold" heter det i § 1. Formål: "Barnehagen skal hjelpe til med å gi barna en oppdragelse i samsvar med kristne grunnverdier." Den paragrafen beskriver altså formålet med barnehagen, og det er at barna skal bli kristne.

Det hele har selvsagt sin rot i statskirkeordningen. Diskusjonen om hvordan forholdet mellom stat og kirke skal ordnes i framtida, pågår fremdeles. Det ser ikke ut til at det blir store endringer. Statskirkeordningen vil bli opprettholdt. Dersom en aksepterer at staten skal styre kirken, kan et av to forhold gjelde.

1) Gud overstyres av kirken. Staten stoler ikke på at avgjørelser som tas av kirkens representanter er i samsvar med Guds intensjoner. Gud kan umulig være så lite potent. Dermed faller dette synspunktet på sin egen urimelighet.

2) Gud eksisterer ikke. Statens overherredømme skal kun styre overtroens negative konsekvenser. Hvorfor sier man det ikke i klartekst?

Spørsmålene som følger er mange: Kan en stat være kristen? Hva er allmektighet? Hvorfor må Biblen tolkes?/Hvorfor er ikke Bibelen entydig?

Dagens bok - Ramayana

Siste bind i serien Verdens hellige skrifter som utgis av Den norske bokklubben, er nettopp kommet. Ramayana forteller historien om prins Rama og hans kamp mot den tihodede demonen Ravana som har røvet Ramas kone Sita. Verket er tilskrevet forfatteren Valmiki og er tidfestet til mellom 200 f.Kr. og 200 e.Kr. Gjennom 24000 vers fordelt på 7 bøker kan vi lese om Ramas reise for å befri Sita. Den norske utgaven er en forkortet versjon.

Det jeg spesielt festet meg ved under lesningen er en detalj fra den ukelange kampen mellom Rama og Ravana i Krigens bok, sang 107, vers 53-57. Her heter det i Signe Cohens oversettelse:

Demonens øyne lyser rødt som rav.
Da hugger Rama monstrets hode av.

Omkring han står demonene, og alle
ser kongens sorte, grimme hode falle.

Der hodet var, er straks et nytt å se.
Prins Rama hugger av det nye med.

Så snart de nye hoder dukker opp,
så skiller Rama dem fra monstrets kropp.

Snart lå ett hundre hoder strødd omkring.
Men monstret feilte det visst ingenting.

Det er lett å tenke på Askeladden og hans mange kamper mot trollene. Kanskje er det en forbindelse mellom klassiske indiske diktverk og norske folkeeventyr? En mellomstasjon er kanskje greske myter, f.eks. Herakles og hydraen fra Lerna. Språklig vet vi at det er sammenheng mellom sanskrit, språket som Ramayana er skrevet på, og norsk. Begge språk tilhører den indoeuropeiske språkgrupppen.

Mer om Ramayana på Wikipedia.