"Barn har det med å si morsomme ting" heter det på "Snoopy's hundehus" på VG blogg. Morobøker basert på barns utsagn er blitt en liten industri, og mange har vel ikke kunnet unngå å dra på smilebåndet når vi har bladd gjennom slike bøker. I den grad disse bøkene ikke er basert på fri diktning, (tanken om noe slikt har slått meg mange ganger), vil jeg anta at utsagnene i overveiende grad reflekterer tanker som ikke er gjort i humoristisk øyemed. Formålet med bøkene ser likevel ut til å værte dirigert av å framstille barna som komedianter. "Barn sier jo så mye rart".
Det hender at sitater av barn presenteres under forelesninger eller konferanser. Da kan de skje at forsamlingen humrer over utsagnene. En kan undres på om hva som ville ha skjedd hvis opphavet til utsagnene var til stede. Ville man ha ledd ut barna som var til stede, eller ville man ha forholdt seg alvorlig. Hvorfor skal det være forskjell på behandling av voksne og barn i slik sammenheng?
Hvorfor ser det ut til å være en mangel for respekt for barn som informanter? Kan det være at man ser på dem som dumme miniatyrvoksne, at utsagnene deres reflekterer et forenklet tankesett og at de ikke kan tas alvorlig? Selvsagt kan det være slik at en replikk i klassen eller ved middagsbordet får klassen, læreren eller foreldrene til å le, men det er selvsagt ikke ikke slik at alle utsagn fra barn skal ses på som de kommer fra en standup-scene.
Når barn intervjues på "Først og sist" eller for å ta noe aktuelt, under programmene knyttet til VM på ski, forsøker barna seriøst å komme med vettige synspunkter. Framstillingen er naturlig nok preget av at fortellerne er barn, de er urolige, de nøler, blingser med ord, ler på uventede steder, tuller med hverandre, assosierer i uventede retninger, men likevel bringer de sine seriøse synspunkter til torgs. Er det da rett å presentere utsagnene i en sammenheng der det er forventet at tilhørere skal le av det som sies?
Hvordan kan vi lære å ta barnas utsagn på alvor?
