søndag 25. mars 2007

Spor i Honduras II


Jeg er egentlig i Tegucigalpa, Honduras for å grave fram informasjon om Gustav Strømsvik. Jeg visste at han var kjent her før jeg kom, men at proposjonene var slik jeg nå opplever gir perspektiver. Henting på flyplassen og møte med sjefen for arkeologiavdelingen her er kanskje ikke så uventet når en har vært i kontakt med institusjonen som skal beøkes. Noe annet blir det når TV kommer og det trommes sammen til offentlig forelesning på Antigua Casa Presidencial. Jeg har sett på salen, og den er gedigen. Plakater er trykket og hengt opp på universitetet.

Nye dokumenter har dukket opp siden jeg kom, en del av dem er sentrale. Det er interessant å beskue håndskrevne originaler som jeg visst hadde eksistert, men var usikker på om eksiterte fortsatt. I tillegg er det kommet til enda en tråd som leder til Genova og arkivet til den pavelige utsending i Honduras på 1940-tallet.

lørdag 24. mars 2007

Spor i Honduras I


Det er ni år siden jeg var i Tegucigalpa sist. Det skjedde tre uker etter at orkanen Mitch hadde herjet Sentral-Amerika. Skadene her var enorme. Sentrum av byen var preget av flom. Trær og rester av hus hadde samlet seg rundt brukarene og dannet demninger. Vannet stod langt innover land. Noen av bruene var stengt for trafikk. Markedet var imidlertid i gang. Gata på den andre sida av den stengte brua trengtes ikke til trafikk, dermed var areal frigjort og folk kunne gå for å få tak i det viktigste de trengte.

Nå er elva skrumpet inn til en liten bekk, en grusbane finnes der det var et digert vannspeil. Livet har tatt tak igjen. Alle refererer til Mitch når nære hendelser skal tidfestes. Tidsreisen jeg trodde jeg skulle oppleve, ble dermed en annen enn hva jeg forvewntet. Jeg klarer ikke å lokalisere spor etter Mitch. Noe skyldes nok min hukommelse, men det meste må tilskrives innsatsen for å få byen i gang igjen. Jeg vet ikke hvem som har bidratt mest, internasjonale organisasjoner eller nasjonale myndigheter. Uansett er det folk flest som har fått landet på fote igjen.

søndag 18. mars 2007

Dagens bok - "Røsten"


Islendingen Arnaldur Indriðason er krimforfatter. Hovedpersonen hans er politimannen Erlendur Sveinsson. "Røsten" er den tredje boka jeg har lest. I motsetning til de andre to, "Myren" og "Gravstille" er noe forskjellige fra denne idet vær og topogafi på Island spiller en mer framtredende rolle. Jeg sitter fremdeles igjen med et inntrykk av et regnvått og forblåst landskap.

Noen dager før jul blir en knivstukket nisse funnet i et kjellerrom på et hotell i Reykjavik. Mannen viser seg å være en tidligere barnestjerne. Politiet arbeider etter flere hypoteser, og romanen ruller opp en egenartet oppvekst. Parallelt med utviklingen i denne historien får leseren del i etterforskningen av en barnemishandlingssak. Bak det hele ligger Erlendurs tanker om oppbruddet fra familien som skjedde for 25 år siden. Hans datter er fremdeles en del av hans liv, men relasjonen er ikke rosenrød. Beskrivelsene av de to gir innblikk i skyggesider ved det islandske samfunnet.

Som barn kom Erlendur og broren ut for en snøstorm i fjellet, broren omkom og ble aldri funnet. Dette har preget Erlendur dypt, og de refleksjonene rundt dette som en finner i de ulike bøkene kunne vært tema for en egen roman.

En ny bok er nettopp oversatt til norsk - "Vannet". Så snart den foreligger som paperback blir den nye timer med Erlendur.

lørdag 17. mars 2007

Med is til ekvator

I januar 1959 ble en tretonns isblokk hentet fra Svartisen. Den lagt på lasteplanet til en Scania Vabis. Deretter fulgte 1000 km på riksvei 50 til Oslo, men turen var ikke slutt før bilen nådde ekvator en måned etter avreise. Bakgrunnen var en utfordring fra Radio Luxemburg som tilbød seg å betale en høy sum for hver kilo som kom fram. Mange ønsket å forsøke dette, men det ble Glava som fikk i stand en ekspedisjon. Turen ble beskrevet i boka med den noe spesielle tittelen "Hoa Hoa Sahara". Det ble også laget film, og Glava har vært lur nok til å legge filmen ut på nettet. Se den!

tirsdag 13. mars 2007

Legen og økonomen

Jeg møtte en afghaner i dag. For mange år siden forlot han sitt hjemland og kom til Norge. Bak seg hadde han mange års praksis som kirurg. Normalt skulle dette være en kompetanse som det norske samfunn ville sette pris på. I tillegg var alle kostnader knyttet til utdannelse og praksis betalt av andre. Han lærte seg norsk, praktiserte sitt yrke, men til klarte ikke ikke den endelige språkprøven som skulle gi plass på kurset som ville sertifisere ham som lege.

Hva skulle han gjøre? Sitte hjemme med hendene i fanget? Han likte å treffe folk. Dermed ble han drosjesjåfør. Tidligere gjennomførte han operasjoner og kunne lede et livreddende ekspertteam. Nå sørger han for at folk kommer trygt fra A til B.

Sonja tok nettopp taxi i en by på Vestlandet. Sjåføren var en humørfylt afrikaner. Etter hvert ble det avklart at han var fra Ghana. Sjåføren var økonom, utdannet ved NTNU. Etter endt utdannelse hadde han søkt på jobb etter jobb søknad - søknadene kom i retur.

Hva skulle han gjøre? Sitte hjemme med hendene i fanget? Han likte å treffe folk. Dermed ble han drosjesjåfør. Han kunne arbeidet i privat eller offentlig virksomhet, kanskje fått utnyttet sine bånd til Ghana? Nå sørger han for at folk kommer trygt fra A til B.

I forrige uke fikk jeg besøk av en pakistansk lege som har nettopp begynt på norskkurs. Første del av sjåførutdanningen?

søndag 11. mars 2007

Dagens bok: "Nordfronten"


Takk og pris for jula, for da får man julegaver. Et av ønskene i fjor var Asbjørn Jaklins "Nordfronten" (Gyldendal 2006). Forfatterens utgangspunkt er Hitlers militære prioritering av nordområdene. Forfatteren tar for seg de store linjene samtidig som grundige kildesøk bringer leserne til enkeltpersoners erfaringer. Framstillingen er levende og detaljert. "Denne boka burde vært skrevet for mange år siden" sier forfatteren i sitt etterord. Jaklin skal ha honnør for å ha gjort det. En god del av stoffet er kjent fra andre kilder mens noe blir offentliggjort for første gang. Boka er altså produkt av den første sammenstillingen av kildestoff. For lesere som ønsker mer stoff kan en bruke den fyldige litteraturlisten som guide.

På en sykkeltur fra Kirkenes til Murmansk fikk jeg oppleve området hvor deler av de dramatiske hendelsene fant sted. Russere og tyskere lå i fastfrosne posisjoner her fra 1841 til 1944. Langs veien mot Murmansk står det fremdeles skilt som advarer forbipasserende om farene ved å begi seg ut i terrenget. Ikke alle følger oppfordringene.

lørdag 10. mars 2007

Dagens bok: "Hva er innvandring?"


"Jag förvandlades från att vara vit medelklassindivid med intellektuella ambitioner till att tillhøra det lägsta skiktet i samhället, de kroppsarbetandes, och samtidig bli svartskalle. Från att ha varit huvud blev jag kropp, både i samhällets arbetsdelning och i den svenska mytologin."

Sitatet er hentet fra en brasiliansk flyktning som kom til Sverige og som ble offer for en omvendt klassereise. Dette er en av de få individuelle stemmene i Grete Brochmanns bok "Hva er innvandring?" (Universitetsforlaget 2006, 148 s).

Boka tar opp en rekke spørsmål: Skal grensene stenges eller være åpne? Hvem skal slippe inn i Norge? Er innvandrerne en ressurs eller en belastning? Hvordan skal innvandringen reguleres? Integrering eller assimilering?

Boka er et informativt bidrag innvandringsdebatten. I tillegg til vekt på det samfunnsmessige og historiske perspektiv, trekker den fram individet, dvs. innvandreren. Noe av stoffet kunne kanskje ha vært drøftet i forhold til denne personens alter ego, utvandreren (som i det innledende sitatet).

Diskusjonen dreier seg ellers mest om norske og europeiske forhold. Erfaringen fra migrasjonsmål som Australia og USA er i liten grad trukket fram. Boka tar for seg årsaker til innvandring, konsekvenser for mottakerland og flerkulturelle problemstillinger som må håndteres av mottakerlandet, dvs myndigheter, politikere og individer.

Integreringsbegrepet er til en viss grad diskutert. jeg ville gjerne ha sett en nærmere drøfting av hvordan interessene til minoriteten vil stille krav til majoriteten. Problemstillinger knyttet til opprettholdelse av egen kultur og språk er ikke trukket fram. Dette er spørsmål som er i fokus i Norge i dag, og det hadde vært interessant å få en drøfting av dette. Når det er valgt bort, skyldes det kanskje bokas volum og format?

Med denne boka som referanse skulle det være mulig å diskutere innvandringsproblematikken andre perspektiver enn kun svart og hvitt.

torsdag 8. mars 2007

Dagens bok - "Et hav av språk"


For å si det kort: For en språk- og reiseinteressert har det vært en sann glede å bruke tid på Åshild Næss/Atle Næss' Et hav av språk . To språkinteresserte, en forfatter og en lingvist, hhv far og datter drar til en av de ytterste øyene øst på Salomonøyene. Reiseskildingen er spennende nok, men det meste av det de erfarer knyttes opp til språklige spørsmål, enten i forhold til feltarbeidet som skal gjøres i forhold til språket äiwoo eller til beskrivelser av trekk ved verdens språk. Her omtales tallsystemer, farger, verb, adjektiv, pronomensystemer og mer. Og her er det mye "rart" som en knapt ville forvente eksisterte dersom utgangspunktet var kjennskap til europeiske språk. Det meste er pedagogisk forklart. Kanskje vil en leser uten språkvitenskapelig kunnskap gå fast under gjennomgangen av ergative verb? Uansett har leseren hatt det moro i lang tid før vedkommende nådde dit. Og det fortsetter etterpåå - men kanskje litt mer alvorlig. Språkdød er at av temaene som tas opp.

Leseren som tas med til et forventet sydhavsparadis mister fort illusjonene om et liv i sus og dus under palmene. En forstår at kontorlingvistikk er langt mer behagelig enn feltarbeid.

Om jeg savner noe? Kanskje litt mer om fonotaks? Men det er det eneste jeg kommer på nå.

mandag 5. mars 2007

Liksom


Adresseavisen 01.03.2007

søndag 4. mars 2007

Av barnemunn

"Barn har det med å si morsomme ting" heter det på "Snoopy's hundehus" på VG blogg. Morobøker basert på barns utsagn er blitt en liten industri, og mange har vel ikke kunnet unngå å dra på smilebåndet når vi har bladd gjennom slike bøker. I den grad disse bøkene ikke er basert på fri diktning, (tanken om noe slikt har slått meg mange ganger), vil jeg anta at utsagnene i overveiende grad reflekterer tanker som ikke er gjort i humoristisk øyemed. Formålet med bøkene ser likevel ut til å værte dirigert av å framstille barna som komedianter. "Barn sier jo så mye rart".

Det hender at sitater av barn presenteres under forelesninger eller konferanser. Da kan de skje at forsamlingen humrer over utsagnene. En kan undres på om hva som ville ha skjedd hvis opphavet til utsagnene var til stede. Ville man ha ledd ut barna som var til stede, eller ville man ha forholdt seg alvorlig. Hvorfor skal det være forskjell på behandling av voksne og barn i slik sammenheng?

Hvorfor ser det ut til å være en mangel for respekt for barn som informanter? Kan det være at man ser på dem som dumme miniatyrvoksne, at utsagnene deres reflekterer et forenklet tankesett og at de ikke kan tas alvorlig? Selvsagt kan det være slik at en replikk i klassen eller ved middagsbordet får klassen, læreren eller foreldrene til å le, men det er selvsagt ikke ikke slik at alle utsagn fra barn skal ses på som de kommer fra en standup-scene.

Når barn intervjues på "Først og sist" eller for å ta noe aktuelt, under programmene knyttet til VM på ski, forsøker barna seriøst å komme med vettige synspunkter. Framstillingen er naturlig nok preget av at fortellerne er barn, de er urolige, de nøler, blingser med ord, ler på uventede steder, tuller med hverandre, assosierer i uventede retninger, men likevel bringer de sine seriøse synspunkter til torgs. Er det da rett å presentere utsagnene i en sammenheng der det er forventet at tilhørere skal le av det som sies?

Hvordan kan vi lære å ta barnas utsagn på alvor?