Den kanskje vanligste språklige betegnelsen en bruker når en skal vise til seg selv er "jeg" som i "Jeg kommer snart" (Jeg finnes riktignok i en rekke dialektale former i norsk, blant disse er "jæi, je, eg, ær, æ, e, i"). I tillegg har en selvsagt objektsformen "meg" (mæi, meg, me, mæ")
En kan imidlertid vise til seg selv på andre måter. Mange bruker "du" som i "Du blir jo lei etter hvert". En tredje måte er å bruke "man" eller "en": "Man blir jo lei etter hvert."
Kongen har en egen form, det "kongelig vi": "Vi, Harald, utnevner NN til ambassadør i Langtvekkistan."
I tillegg til pronomen kan en bruke slektkapsbetegnelser, men bare i samtale med små barn:
- "Kom til pappa/far/bestefar/farfar/morfar/oldefar/onkel/bror(?)/".
- "Kom til mamma/mor/bestemor/farmor/mormor/oldemor/tante/søster(?)".
Ikke alle selskapsbetegnelser kan brukes som betegnelse på seg selv. "Kom til søskenbarn, fetter, kusine" er umulig å bruke slik det er gjort ovenfor.
Når man man slutte å benevne seg slik? Vanskelig å si, men dette brukes nok i liten grad etter at barna er begynt på skolen. Dersom en person ber sin 30-årige sønn om å "hjelpe pappa med PC'en", er det vel lite sannsynlig at han vil komme til den som har produsert ytringen, nemlig faren. Sannsynligvis vil 30-åringen heller tenke på farfaren, som vil være en mye tydeligere referent for "pappa" i en slik sammenheng.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar