Skriftlige virkemidler

Jeg har nettopp gjenlest "Lady Chatterleys elsker", D.H. Lawrences skandaleroman fra 1928. Den første norske utgaven kom i 1954, og historien om Constance Reids forhold til skogvokteren Oliver Mellors skapte mye røre med sine (etter den tidens mål) eksplisitte skildringer av seksualitet.

Jeg skal det ligge, og heller se på noen av virkemidlene som brukes for å tegne portretter av hovedpersonene. Fortellerstemmen er skrevet ut på et bokmål som må beskrives som moderat. En del a-endelser finnes, f.eks brukes ordformen "hytta". Når det gjelder dialogene er forholdet et annet. Connies replikker er gjengitt i et feilfritt bokmål, mens skogvokterens ytringer ikke følger normal ortografi. Se på følgende utdrag som er hentet fra slutten av 12. kapittel. Legg spesielt merke til hvordan de to personenes forskjellige bakgrunn uttrykkes gjennom den skriftlige framstillingen.

Hun lå der fremdeles da han kom inn igjen, - lå og glødet som en sigøynerinne. Han satte seg på krakken ved siden av henne.
"Du skulle komme bortom den andre hytta en kveld før du drar. Vi'ru det?" spurte han, og hevet øyenbrynene sine mens han sa det, og hendene hans dinglet mellom knærne.
"Vi'ru det?" gjentok hun ertende.
Han smilte.
"Ja, vi'ru det?" spurte han en gang til.
"Jå-å!" sa hun og hermet dialekten.
"Jo-ho," sa han.
"Jo-ho," gjentok hun.
"Og så må du sove med meg," sa han. "Det må til, det. Når kommer'u da?"
"Når skulle jeg komme da?" spurte hun.
"Næ-hei, det kan ikke jæ si. Når kommer'u da?"
"Kan hende te' sønda'n," sa hun.
"Kanskje te' sønda'n! Ja, gjør det!"
Han lo en snar latter mot henne.
"Næhei, du kan'ke få're te', du," protesterte han.
"Hvorfor kan'ke jeg få're te'?" spurte hun.
Han lo. Hennes forsøk på å snakke dialekten var av en eller annen grunn så lattervekkende.
"Kom nå, nå er du nødt til å gå!" sa han.
"Er jæ de'a?" sa hun.
"Æ jæ de'a?" rettet han på henne.
"Hvorfor skal jeg si æ når når du sa er," protesterte hun. "Du holder deg ikke til spillereglene, du, jo."
"Gjør jæ ikke det!" sa han og bøyde seg fram og strøk henne ømt over ansiktet.

For å få dette til er oversetteren (i dette tilfellet) nødt til å stole på at leseren kjenner de virkemidlene som brukes og vil forstå dem slik de er intendert. Et relativt trivielt aspekt ved dette er bruken av forskjellige skrivemåter. For Connie, dvs. lady Chatterley, brukes ordformen "jeg", for skogvokteren brukes "jæ". Legg også merke til bruken av apostrof for å markere lyder som ikke uttales. Når "d" sløyfes i "kommer du" blir resultatet "kommer'u". På samme måte blir "til" til "te' ", "kan ikke" til "kan'ke" og "da" til " 'a".

Mer interessant er ordformen "er". "Hvorfor skal jeg si æ når når du sa er," sier Connie mot slutten av utdraget. Dette ordet uttales /æ:r/, altså med en æ-lyd. (I normal dagligtale er det ikke uvanlig at final /r/ faller bort slik at "er jeg" uttales /æ jei/ slik skogvokteren gjør). En må ta for gitt at både lady Chatterley og skogvokter Mellor uttaler "er" med /æ/. Til tross for dette skrives bare Mellors replikker ut med "æ", for lady Chatterley brukes "e". Her er det altså kun visuelle virkemidler som bidrar til å uttrykke klasseforhold. Begge sier /æ/. Det normerte skriftbildet krever "e". Overklassen representeres gjennom å bruke normert skrivemåte, noe som skal reflektere normert tale. Skogvokterens gjengis med lydrett skrivemåte, noe som skal reflektere dialekt og tilhørighet til et lavere sosialt lag.

Som en ser er grafiske uttrykk et potent virkemiddel!

(Det er interessant å merke seg at oversetteren ikke utnytter alle muligheter. Innledningsvis sier Mellor: "Ja, vi'ru det?". Vi ser av forme "det" at bokstaver som ikke er assosisert med noen uttalt lyd, skrives fullt ut, ellers ville det ha stått "de't" og " "Ja, vi'ru de'?".)


Nedenfor ligger den engelske originalen hentet fra http://www.bibliomania.com/0/0/32/68/frameset.html

Her ser en samme fenomen brukt i et engelsk språkmateriale.

When he came back she was still lying there, glowing like a gipsy. He sat on the stool by her.
"Sholl ter?" she echoed, teasing.
He smiled. "Ay, sholl ter?" he repeated.
"Ay!" she said, imitating the dialect sound.
"Yi!" he said.
"Yi!" she repeated.
"An' slaip wi' me," he said. "It needs that. When sholt come?"
"When sholl I?" she said.
"Nay," he said, "tha canna do't. When sholt come then?"
"'Appen Sunday," she said.
"'Appen a' Sunday! Ay!"
He laughed at her quickly.
"Nay, tha canna," he protested.
"Why canna I?" she said.
He laughed. Her attempts at the dialect were so ludicrous, somehow.
"Coom then, tha mun goo!" he said.
"Mun I?" she said.
"Maun Ah!" he corrected.
"Why should I say maun when you said mun?" she protested. "You're not playing fair."
"Arena Ah!" he said, leaning forward and softly stroking her face.